Av Roger Dahl

Stokkøya ligger ytterst på Fosenhalvøya i Trøndelag. I 1932 en del av Stoksund kommune, og er senere innlemmet i Åfjord. Kystfiske og jordbruk var levevei for folk flest, og luthersk statskirkekristendom det dominerende.

I januar 1932 inviterte familien Dahl til møte i sitt hjem. Fra Trondheim menighet hadde ungdomsevangelistene Christian Nesholt, 22 år gammel, og Johan Grønbech, 15 år gammel, kommet. Sammen med sønn i huset, Ingolf Dahl, 16 år gammel, holdt de møte. Huset ble fullsatt. De tre predikantene holdt taler, sang og spilte, og innbød folk til å søke Gud.

– Jeg tror vi satte rekord i korte taler, sa Ingolf Dahl mange år senere, da han skrev om begynnelsen på Stokkøya. Etter denne januarkvelden for 82 år siden gikk det slag i slag. I løpet av våren hadde 100 mennesker ”bøyd seg”, som de sa den gang om omvendelse til kristen tro.

LES INGOLF DAHLS FORTELLING

Starten

Det hele startet på Stokkøya tre år tidligere. Mor i huset, Inga Marie Dahl, hadde begynte å ”se ” baptistisk dåp. Dette fikk hun bekreftelse på da emissær Larsen kom på besøk til Stokkøya. I 1929 reiste hun til Trondheim og ble døpt som baptist. Etter hvert ble også sønnen Ingolf en kristen, han ble døpt sommeren 1931, og sier selv om baptistmøtet i januar året etter:

”Mor var som ventelig temmelig nervøs for hvordan dette skulle gå og det var jeg selv også når jeg omsider kunne konstatere at jeg ved møtets begynnelse befant meg nokså ensom sammen med en del tidligere skolekamerater og ungdommer.

Jeg begynte selvfølgelig med å synge og spille og så prøvde jeg å si litt over Åpenbaringen 3,1 - om menigheten i Sardes. Det var særlig denne setningen, ^"du har navn av å leve men du er død", som jeg stanset ved. Etterpå sang jeg som solosang, Jesu kjærlighet tar aldri slutt, og den sangen virket veldig sterkt.

Jeg skulle så avslutte på kne, og mens jeg ba hørte jeg høylydt gråt. Da jeg skulle se meg om lå to av ungdommene på kne og ropte til Gud om frelse. Jeg vil aldri glemme de korte men hjertegripende bønnene, til og med ordene husker jeg, men jeg vil heller aldri glemme den fred og takknemlighet som formelig strålte ut fra dem etterpå.

Dette var begynnelsen, i hvert fall den synlige begynnelse til vekkelsen.” 

Resultatet

Ikke alle de 100 ble værende i baptistflokken. Det var både svermeriske tendenser og til dels lokal forfølgelse. Men etter noen år ble det stiftet en livskraftig menighet som er der fremdeles, og vekkelsen fikk betydning både moralsk og kulturskapende på Stokkøya. Det er utfordrende å drive menighet med en befolkning der ungdommene flytter vekk, der flere og flere hus blir ferieboliger og turisme er blitt viktig næringsvei.

Men med forstander Knut Nilsen i spissen drives arbeidet. De tre unge evangelistene, Christian Nesholt, Johan Grønbech og Ingolf Dahl ble alle baptistpredikanter som fikk være med å drive kirkesamfunnet framover.

Tro i generasjoner

Selv er jeg stolt av å tilhøre familien Dahl, og av at mine besteforeldre åpnet hjemmet sitt på denne måten. Av at deres tro ble formidlet videre til neste generasjon, som min far tilhører, som igjen har delt troen videre.

Dette er på ingen måte en unik historie. Men den er en del av baptisthistorien, og en del av noen menneskers utvikling og liv, som har betydning for arbeidet i Guds rike også i vår tid. Og da er vi midt inne i dagens strategier i Det Norske Baptistsamfunn, om å nå og bevare unge mennesker, med fokus på tro i hjemmet, på menighetsplanting og menighetsutvikling.

Det er bare noen av sporene vi kan se etter vekkelsen på Stokkøya, som fikk bety mye for så mange mennesker.

LES INGOLF DAHLS FORTELLING