Den første baptist som besøkte Stokkøya var - såvidt vites - tidligere emissær Larsen fra Strinda. Han besøkte som emissær, Stokkøya flere ganger og selv om jeg var barn den gangen kan jeg tydelig huske ham og en del av møtene hans. Når han holdt møter i Hosen var jeg ofte til stede sammen med mor og jeg husker også det var flere som overga seg til Gud.

Særlig godt husker jeg et møte hos Jørgen Hosen. Ved dette møte så jeg for første gang mennesker stå opp og åpent bekjenne at de ville motta Kristus_. Den aller første den kvelden var forresten Jørgine selv. Jeg har aldri kunnet glemme dette da det var meget gripende. Jeg er ikke i stand nå til å tidfeste helt nøyaktig hvilke år Larsen besøkte Stokkøya, men første gang han kom som baptist var nok i I928. Denne gang ble han ikke mottatt av de lutherske, men av min mor, som allerede på dette tidspunkt - i hvert fall synes jeg å huske det - var kommet i anfektelse angående dåpsspørsmålet_. Hun hadde imidlertid ingen å snakke ut med i en slik sak, så Larsens besøk denne gang minner ikke så lite om evangelisten Filip som ble ledet ut på den øde veien til Gasa hvor en enslig reisende grublet over skriftens ord.

I 1929 ble mor døpt og opptatt i baptistmenigheten i Trondheim. Stort sett møtte hun bare forståelse fra sine egne bortsett fra meg da som var så redd for hva naboene ville si at jeg sa til henne før hun reiste inn til byen at gjør du alvor av dette behøver du ikke komme hjem igjen. Den kvelden hun reiste sa jeg imidlertid ikke noe, så når jeg tenker meg om stakk det ikke særlig dypt. Vi var alle glade når mor kom hjem igjen og når hun leste fra Bibelen for oss om dåp og menighet, var vi alle helt sikker på at mor hadde rett.

For naboene var det nok vanskeligere å forstå det skritt mor hadde tatt og særlig mine yngre søsken måtte døyve vondt på skolen_. Selv forlot jeg skolen ved denne tid for å drive fiske sammen med far_. Men det står i Guds ord at det er ingen som har forlatt noe for Jesu navns skyld uten at han skal få mange fold igjen her i tiden og i den tilkommende verden evig liv. Vi fikk nemlig mange nye venner, og så gode venner_. Julen 1930 ble minneverdig for oss på flere måter. Ragna Winther og Ragnhild Vikan fra Trondheim skulle tilbringe denne julehøytiden hos oss.

Jeg var enda ikke kommet lengre enn at jeg gruet for dette besøket. Det blir vel en trist jul tenkte jeg, men til min store forundring var de så lyse muntre og vennlige at det var som om all reserverthet hos meg ble borte. Det skulle imidlertid være dansfest i ungdomshuset 2.juledag kveld og denne festen hadde jeg i lang tid sett fram til, men nå ble det nok ikke noe av dette tenkte jeg, da det var blitt tre mot en. Til min store overraskelse sa ingen noe, verken da jeg gikk eller da jeg kom hjem igjen, jo Ragna spurte meg på en vennlig måte: Nå hvordan har du det Goffen?

Hun hevder bestemt den dag i dag at jeg svarte; Jeg er så trett. Selv kan jeg ikke huske at jeg sa dette. Denne festen ble imidlertid min siste, av det slaget, men det ante jeg ikke ennå. Ragna Winther og Ragnhild Vikan skulle tilbringe nyttårshelgen hos familien Berg på Hongsand. Jeg ble både forundret og glad da de ba meg bli med for å spille fiolin til sangene deres. Ragnhild spilte nemlig gitar_. Jeg har aldri kunnet glemme den vennlige mottakelse som ble meg til del hos familien Berg_. Det var vel et samspill av flere omstendigheter i mitt liv, på den ene side mors bønner og formaninger og ikke minst , eksemplets makt - disse gode, gudfryktige mennesker som var kommet i min vei,som gjorde at jeg på nyttårskvelden ved familieandakten i Bergs hjem overga meg til Gud.

Jeg husker at da jeg en uke etter dette reiste til fiskeværet Hosenøyan, gikk hurtig opp i rorbua Skjærvikbua og la Nytestamentet mitt på bordet i håp om at noen skulde finne det og så spørre etter eieren. Den første som fant det var Per Troningen. Han tok testamentet i hånden, snudde seg mot meg og spurte på en god og høflig måte: Er det boka di? Ja, svarte jeg. La det alltid være boka di, sa han. Det er i det hele tatt ikke så få navn som kunne vært nevnt fra denne tiden fordi de på en eller annen måte står i sammenheng med begivenheter som dannet opptakten til dannelsen av baptistmenigheten på Stokkøya. Jeg husker en natt ombord på skøyten til Hans og Jonas Solberg. Vi lå og drev med sildgarnlenken i sydvest kuling på Asafjorden_. Jonas og jeg delte køye. Så betrodde jeg ham at jeg var blitt omvendt til Gud_. Det var det beste du kunne ha gjort, svarte Jonas, og føyde han til; du må holde fast ved Herren hele livet_. Jonas ble senere omvendt, døpt og medlem av menigheten.

Sommeren 1931 ble jeg døpt i Trondheim av pastor Torbjørnsen og opptatt i menigheten der_. Nå var det blitt to baptister på Stokkøya, min mor og meg. I denne tiden var det mitt stadige bønnemne at Gud måtte gjøre det slik at det ble en baptistmenighet på Stokkøya. Når jeg tenker på det nå var det vel egentlig store ting å be om. I hvert fall når man tenker på det miljø som var herskende, på den ene siden streng høykirkeliget og rettroenhet, på den annen side mye ugudelighet, skulde det ikke liten tro til å be om at noe slikt skulde skje. Imidlertid er det slik at når man virkelig tror på Guds allmakt så er det også mulig å be om store ting_. Det kunne vel også være så som så med motivet mange ganger, derfor er det godt at Gud gjør mer enn vi forstår når vi ber. Vi ønsker i blant å være mange for at det da skal bli lettere for oss som mennesker, men en menighet har bare sin berettigelse i den grad som den er i stand til å virkeliggjøre tanken om kristi legeme i verden,eller i liv og vitnesbyrd formidle liv og håp til fattige syndere og til fornyelse for guds barn. Det er ikke vanskelig å se at da vekkelsen på Stokkøya kom, kom den som et virkelig nådebesøk fra Gud og den menighet som fremstod var et resultat av dette.

Dette faktum gir menigheten på Stokkøya dens ubestridelige historiske berettigelse. Det var mange som stod svært hardt imot oss i den tiden vekkelsen brøt ut og i tiden fremover, men da jeg 16 år senere stod ved dødsleiet til en av disse, i sin tid en sterk og inflytelsesrik dame, tok hun min hånd og sa disse ord: Vi forstod ikke det som begynte for 16 år siden her på stedet, men i dag ser jeg at det var en velsignelse for oss alle. Den andre baptistpredikant (tidligere er nevnt emissær Larsen) som besøkte Stokkøya var pastor Jon G Dale.

Dette besøk må ha funnet sted omkring 1929—30_. Mor var i hvert fall blitt baptist da. En annen ting jeg husker er at jeg ikke var hjemme under dette besøk, men jeg vet hvordan det artet seg. Far og mor leide ungdomshuset til møte, men det kom ikke flere enn far og mor og så Anna og Rafael Guttelvik. For br.Dale var kanskje det hele en skuffelse, men det var godt for en avsidesboende baptistfamilie å få besøk og dessuten — tenk om disse 5 som var tilstede ved møtet i ungdomslokalet hadde visst at om bare måneder skulle selve himmelens sluser åpnes over Stokkøya?

Så tar vi et skritt fremover i tiden, nærmere bestemt januar 1932. Vi skulde igjen få besøk fra Trondheim, denne gang av de to unge brødrene Kristian Nesholt og Johan Grønbech. De ble begge senere kjente predikanter i vårt samfunn_. Br.Grønhech er nå hjemme hos Herren. Vi ble snart enige om å prøve å tillyse møte hjemme hos oss. Til vår store overraskelse ble huset fullt av folk_. Jeg husker godt dette møtet. Nesholt 22 år, Grønbech 15 år og jeg 16 år gammel skulle være predikanter. Jeg tror vi satte rekord í korte taler, men vi sang og spilte og innbød folk til å søke Gud og så skjedde det vi ikke hadde trodd var mulig at hjertene åpnet seg og hjemmene åpnet seg slik at vi kunne fortsette med husmøter rundt omkring på gårdene i et par uker. Jeg husker at vi hadde møte bl.a. hos Helmer og Kirsten Hosen og hos Helga og Henrik Myra. Nesholt og Grønbech måtte nå reise hjem igjen, men jeg strevet med tanken om det ikke gikk an å fortsette med møtene allikevel.

Så etter noen dager bekjentgjorde jeg møte hjemme hos far og mor_. Det kom en del folk til dette møte også, der i blandt Anna og Rafael Guttelvik. Når disse to blir nevnt flere ganger i denne historikk er det ingen tilfeldighet. Saken er at de skiller seg tydelig ut fra mengden i den sammenheng det her er tale om. Vi husker at ved Jon Dales besøk var disse to de eneste som kom til møtet utenom far og mor og senere, da de første dåpshandlingene fant sted var de blant de første som ble døpt. Velsignet er deres minne. Nå kom de også til dette mitt første møte, men jeg husker de satt på kjøkkenet sammen med far og mor. Mor var som ventelig temmelig nervøs for hvordan dette skulle gå og det var jeg selv også når jeg omsider kunne konstatere at jeg ved møtets begynnelse befant meg nokså ensom sammen med en del tidligere skolekammerater og ungdommer.

Jeg begynte selvfølgelig med å synge og spille og så prøvde jeg å si litt over Åpenbaringen 3,1 - om menigheten i Sardes. Det var særlig denne setningen, ^"du har navn av å leve men du er død", som jeg stanset ved. Etterpå sang jeg som solosang, Jesu kjærlighet tar aldri slutt, og den sangen virket veldig sterkt. Jeg skulle så avslutte på kne, og mens jeg bad hørte jeg høylydt gråt. Da jeg skulle se meg om lå to av ungdommene på kne og ropte til Gud om frelse. Jeg vil aldri glemme de korte men hjertegripende bønnene, til og med ordene husker jeg, men jeg vil heller aldri glemme den fred og takknemlighet som formelig strålte ut fra dem etterpå. Dette var begynnelsen, i hvert fall den synlige begynnelse til vekkelsen.

Å gi et uttømmende bilde av de begivenheter som nå fulgte er for meg umulig, dertil er vrimmelen av minner og inntrykk for stor_. Det er akkurat i vår tid ikke så lite tale om den karismatiske vekkelse som om det skulde være noe nytt, men i vekkelsen på Stokkøya var alt dette. Folk kom under kraften, de talte i tunger, de profeterte og så syner, men alt dette var bare tegn som fulgte med. Det som var hovedsaken og som alltid må være det, var at så mange ble frelst og fikk sitt liv totalt forvandlet. Hans Berget, f.eks. som var på tur ut fra møtet, men ikke klarte å komme lengre enn ut i entreen hvor han knelte ned på filleryen og overga seg til Gud. Han ble senere eldstebror i menigheten gjennom mange år, eller Bernt Svenning, som ble så forandret at han til og med mistet lysten til å lese Allers, og den som kjenner Andreas Tung vet at han i alle år siden har levd et liv i samfunn med sin Gud som er så inderlig at når Herren en dag kaller ham hjem må det ikke by på så særlig stor forandring for ham. Jeg kan ikke skjønne annet enn at det må ha vært sanggudstjeneste i himlen kveld etter kveld i denne tiden.

Rundt regnet var det ca. 100 mennesker som bøyde seg for Gud i denne vekkelsen. Dette blir en svært stor prosent av befolkningen, dertil kom så alle de hjem og familier som indirekte ble berørt av vekkelsen. Vel, der var skyggesider. Alle de som bøyde seg holdt ikke ved, og man var heller ikke spart for svermeriets farer, slik er det i alle vekkelser, men da menigheten i sin tid ble stiftet var det en livskraftig menighet som fremstod, dessuten kan man vel neppe overvurdere den betydning som vekkelsen hadde for stedet i sin helhet. Jeg tenker da på vekkelsen som moralsk og kulturskapende faktor. Det var vel ikke til å unngå at det ble motstand mot vekkelsen, særlig da de store dåpshandlinger begynte å finne sted. Tatt i betraktning at denne vekkelse foregikk i det 20. århundre burde selvfølgelig ikke motstanden ha antatt så groteske former som den gjorde, som f.eks. under de store dåpshandlingene på Langstranda hvor pastor Nils Torbjørnsen måtte avbryte dåpshandlingen for å unngå direkte kroppslig overfall, men som et symbol på hvor lite det nyttet å kjempe mot vekkelsen kan nevnes at Langstranda ble hetende Baptiststranda, ikke fordi at den store dåpen fant sted der, men fordi at alle husstandene ble baptister. Under hele denne tiden var menigheten i Trondheim med oss i forbønn.

Vi fikk også rett som det var besøk derfra både av brødre og søstre. Dette styrket oss, for vi hadde kamp på mange fronter. Br.Nesholt besøkte oss visstnok flere ganger og fikk være med om å be med mennesker, daværende distriktsmisjonær pastor Trygve Eidem besøkte oss også og talte guds ord til oss på en måte som bare en trenet forkynner kan gjøre det. Personlig prøvde jeg å dele min tid mellom vekkelsen og fiskeværet så godt det lot seg gjøre, men forresten merket man vekkelsen overalt endog langt utenom Stokkøyas grenser, og i fiskeværet Hosenøyan drev jo flere av de nyomvendte fiske og vekkelsen var samtaleemnet. Lørdagene kom vi hjem, og så var det møter hele helgen. På denne måten ble vekkelsesmøtene gående hele vinteren i gjennom, og hvilke møter var det ikke? Hele barneflokker var jo også kommet med, og når både far, mor og staute sønner og døtre tok del i vitnesbyrd, bønn og sang, ja da var det ikke så rart om det ble sterke stemninger.

Jeg kan enda høre ekkoet fra sangen der den steg opp mot taket i de lavloftede stuene, ført an av sterke, unge røster: Å det er som himlen for meg å det er som himlen for meg jeg gikk over Jordan for Kaanan å nå å det er som himlen for meg. Etter hvert ble det flere som kunne lede møtene og jeg følte at jeg kunne reise ut med evangeliet ettersom alt la seg tilrette.

Den 27.april 1932, reiste jeg med den lille hvitmalte lokalbåten Nauma. Det var en solfyldt dag. At det skulle bli avskjed for alltid anta jeg ikke da. Det var alltid en stor opplevelse å komme hjem igjen, men det skulle aldri bli for å bo. Det var guds vei, men i tanken vender jeg stadig tilbake. Anna og Rafael, Hans og Emma, Bernt og mange andre, er gått hjem til Gud, men nye er kommet til og atter andre vil komme til. De gamle vil kanskje glemmes, men la oss ikke glemme helt. La oss i stille stunder dvele ved minnene og la pionerenes hengivenhet og iver fylle oss på   Andre vil skrive om stiftelsen av menigheten og utviklingen videre, oppførelsen av Baptistkirken og mer. La oss ta vare på fortiden samtidig som vi retter blikket fremover til nye oppgaver.