Av Siri D. Fjeldberg

I foajeen på folkehøgskolen er det liv og røre. Musikk spilles fra et eller annet sted, og elever venter på å skulle dra på tur i nærområdet. Etter fem måneder med tomme lokaler startet skolen opp igjen til vanlig tid i høst. Jeg holder meg på god avstand fra elevene når jeg blir geleidet inn på rektor Kristina Sletten Andersen nyoppussede kontor. «Vi er så glade for å kunne sette i gang», forteller hun ivrig. «Nå som det sosiale på andre arenaer er kuttet til et minimum er folkehøgskole et enda viktigere alternativ!»

Oppstarten var preget av aktiviteter i kohorter. En av aktivitetene var å sy munnbind. Etter et par uker og man kunne fastslå at ingen var syke kunne man begynne å møtes på tvers av gruppen. «Det var nok en god start for mange at de kun var sammen med folk de deler gang med, men målet på en folkehøgskole er jo at alle skal bli kjent med alle. Vi merker at elevene er opptatt av å kunne være sammen med hverandre, og her legger vi tilrette for det. De som har vært forkjølet og har måttet være isolerte på rommet, har veldig fort blitt utålmodige og savnet fellesskapet».

Elvene har fått god informasjon på forhånd om hva kunne forventes, og noen ekstra tiltak vil det alltid være. «Det er håndsprit tilgjengelig alle steder og to bespisninger til hvert måltid. I tillegg bruker vi mer tid på turer i nærmiljøet så vi ikke er inne i klasserommene hele tiden. Alle utenlandsturene er flyttet til våren, og noen blir innenlandsturer. Den årlige turen til Marokko har blitt flyttet til Hemsedal, og reiselivslinja planlegger å kunne dra til Svalbard.»

Men selv med noen koronatiltak er alt lagt tilrette for et vaskekte og uforglemmelig folkehøgskoleår. På vei ut igjen kjenner jeg på litt misunnelse for de som kan nyte fellesskapet mens jeg skal tilbake til mitt hjemmekontor.