Starten for 160 år siden kan beskrives slik:

Frederick L. Rymker
ble født i Odense i Danmark i 1819 og ble i 1857 ansatt som evangelist i Norge. Han hadde virket som predikant i Danmark noen år, og kom til Norge med lønnsstøtte fra amerikanske baptister. Han reiste først til Skien der han tok kontakt med medlemmene i den Lammerske frimenigheten. Han prekte flere ganger i Lammers fravær. Senere ble dette forholdet anstrengt fordi Rymker tilhørte døperbevegelsen.

Rymker besøkte også Brevik, Langesund, Oslo, Fredrikstad og Sarpsborg før han og familien bosatte seg i Skiensdistriktet. På tross av sterk motstand fra blant annet Statskirkens prester døpte han 1. juledag i 1858 en ung mann i Porsgrunnselven. Det var Carl Gundersen Kongerød.

Den første baptistmenigheten i Norge
I løpet av 1859 ble flere omvendt og døpt, og den 22. april 1860 ble den første norske baptistmenighet stiftet i Zimmermannsgården i Porsgrunn. Det var ni medlemmer i menigheten og Rymker var dens forstander. Det er i dag Skien Baptistmenighet.

Det ble stiftet to menigheter til i 1860. Rymker var med å stifte menigheten i Larvik, mens det ble stiftet en menighet i Levanger på høster. I denne var Oluf Palm en sentral mann. Menigheten i Levanger ble oppløst i 1870 årene. I 1862 ble Kragerø Baptistmenighet stiftet. I 1864 Eidsvoll og 1867 i Arendal. Rundt 1870 kom det flere nye menigheter. I 1870 Tvedestrand, Bergen og Tromsø. Dette ble store menigheter i de sentrale byene. De hadde dynamiske ledere og ble snart betydelig menigheter i sitt omland. I 1872 ble Trondheim menighet stiftet og i 1874 Kristiania menighet. Denne menigheten ble senere oppløst, men i 1884 ble det som i dag er Oslo 1. Baptistmenighet stiftet.

Arbeidet blir organisert
Fra 1870 til 1892 støttet Baptist Missionary Society arbeidet i Norge. Godtfred Hübert organiserte denne støtte, og fikk flere predikanter fra Sverige til å hjelpe til med arbeidet. Hübert drev dette arbeidet fram til 1879 da baptistsamfunnet ble dannet, og dets styre over tok det formelle ansvaret.

I løpet av 1870 årene ble det stiftet en rekke menigheter. Noen få store, men de fleste var små. I 1872 fantes det menigheter i alle landsdelene. Det ble behov for et samarbeid.

Baptistene i Norge hadde med seg en tradisjon fra utlandet, som tilsa at en organiserte seg i et forpliktende fellesarbeid der en gir avkall på full lokal frihet. I 1872 kom det første konkrete uttrykket, da baptistene sør for Dovre dannet Søndenfjeldske distriktsforening. Noen år senere, i 1879, ble De Norske Baptisters Union dannet.

Landskonferanse og kirkesamfunn
Men allerede i 1877 hadde de norske baptistene vært samlet til sin første landsdekkende konferanse. Den fant sted i Bergen 6.-8.juli med ti utsendinger fra fem menigheter. Den samlende statistikk som ble lagt fram på konferansen viste at det da var 511 baptister i landet.

I 1879 da unionen ble dannet bestod konferansen av 13 valgte utsendinger fra åtte forskjellige menigheter. I stiftelsesprotokollen for kirkesamfunnet heter det: “Unionen dannedes under megen bevegelse, idet de tilstedeværende representanter reiste sig op fra sine plasser og på menighetens vegne erklærte sig villige til å holde sammen som et legeme i Jesus.” Fra starten var bare 9 av landets 15 baptistmenigheter med i unionen.

Det fikk stor betydning for baptistene i Norge at kirkesamfunnet ble etablert. Innflytelse fra internasjonal baptisme kunne flyte ut til lokalmenighetene gjennom sentralleddet. En kontakt som også gav moralsk støtte til en i norsk målestokk liten minoritet. Kirkesamfunnet fikk også betydning ved at en sammen kunne etablere bladet Banneret som helt siden 1880 har fungert som bindeledd baptister imellom, en kunne starte predikantskole i 1910, organisere arbeid for barn og ungdom og etablere misjonsarbeid.

Les mer baptisthistorie