Tekst: Magnus Lund
Foto: Zolta Tasi på Unsplash/Andenes Baptistmenighet

Jeg er selv oppvokst med familie som var knyttet til livet på havet. I min mors familie har det vært fiskere i flere slektsledd. En av mine forfedre omkom på havet utenfor Andøya.

Midt på 1800-tallet var drukning en av landets største og alvorligste prøvelser. Den gangen slukte bølgene i overkant av 700 nordmenn hvert år – flest fiskere. Igjen på land satt hundrevis av familier i bunnløs sorg og ofte økonomisk ruin etter tapet av fedre, sønner, brødre og ektemenn.

De visste at jobben de gjorde var livsfarlig, men de hadde ikke noe valg. På havet måtte de i all slags vær. For å holde liv i konene og barna sine, risikerte de sitt eget. Et stort paradoks var at fiskerne på den tiden likevel ikke hadde noe ønske om å lære seg å svømme, tvert imot. De mente det bare ville bare forlenge lidelsen om de havnet i sjøen.

Etter å ha studert de høye ulykkestallene som gjentok seg år etter år, syntes samfunnsforsker Eilert Sundt at det var på tide med en holdningsendring. Og etter hvert fikk vi et nasjonalt selskap som hadde som mål å redde liv på havet.

 På Sundts tid var det prestene som førte statistikk over uheldige nordmenn som led en hastig og brat død. Sundt gikk nøye gjennom prestenes såkalte dødelister for årene 1846 til og med 1860. Han avdekket at det i gjennomsnitt døde to–tre personer i ulykker hver dag i denne perioden, noe som tilsvarte 900 årlig. (Kilde Aftenposten.)

For de som har mistet noen av sine kjære på havet er det en tung byrde å ikke ha en grav å gå til. Det store havet er så uendelig. Jeg deltok en gang i et minnesamvær på Andenes, der en far hadde mistet sin sønn i et skipsforlis på Hustadvika. Etter minnesamværet gikk vi sammen ned til fyrtårnet på Andenes. Der tok faren blomsterkransen som var laget til minne om hans sønn og kastet den på havet. Det ble en sterk stund som utløste mange følelser. Sønnens grav ble havet.

En samtale jeg hadde med en gammel fisker har satt dype spor i meg. Hvordan han levende fortalt om å drive fiske i all slags vær, hvordan de gikk på klokke og kompass. De hadde ingen andre hjelpemidler. I tett snødriv og storm var det mange ganger med livet som innsats. Han fortalte meg at hans håp er knyttet til ordene i fra Johannes åpenbaring:

Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer.   Og jeg så den hellige by, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom.   Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: «Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem.   Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte.»

Så stanset han opp med ordene om at havet fantes ikke mer. Da tenkte han på alle som var omkommet på havet.