Av Siri D. Fjeldberg

Bjørn Olav Hansen leder bønnearbeidet i Det Norske Baptistsamfunn og Fredrik Krunenes leder Ungkloster, et opplegg for forpliktende bofellesskap i Ung baptist. Felles for de begge er et behov for å kunne be når man ikke finner egne ord og å kunne lande i en bønnepraksis som er velprøvd av mange.

- Bestemor bar meg rundt og ba for meg da jeg var liten, så bønnen har på en måte fulgt meg siden jeg var liten gutt, forteller Bjørn Olav Hansen. - I 1988 opplevde jeg en åndelig krise i forbindelse med vanskeligheter og sykdom. Det var det som gjorde at jeg måtte endre hverdagen.

- For min del har jeg ønsket å ha jevnlig tid med Jesus helt siden jeg var ungdom og kom hjem fra leir og var gira, forteller Fredrik. - Nå skulle alt bli annerledes, jeg skulle be hver dag og lese Bibelen hver dag! Så kom hverdagen, det gikk en uke, og uke to var det vanskelig, uke tre glapp det, jeg fikk dårlig samvittighet, og så ble det bare uregelmessig og relativt sjelden. Sånn jeg ser på det nå, manglet jeg noen verktøy. Det er fem-seks år siden jeg fikk tak i min første keltiske tidebønnsbok, som ble mitt første positive møte med liturgiske bønner. Jeg tror det jeg opplevde etterhvert der, og som definitivt er sant nå, var at jeg ønsket å være med Gud, men hadde ikke alltid ordene. Jeg følte jeg måtte komme opp med noe. Føle noe. I tidebønnen kunne jeg be uten å måtte finne noen smarte ord. Jeg skjønte etterhvert at jeg ikke bare ba bønner som folk hadde bedt i århundrer, og fremdeles ber - jeg ber Bibelens ord. Jeg kunne bare tre inn i dette rommet med Gud, og bare være.

Bjørn Olav ber tre ganger om dagen, hver dag. - Jeg kombinerer det med at jeg må ta medisiner, da husker jeg på begge deler. Tidebønnene gir meg en spesiell hvile og ro som jeg mener vi savner i dagens travle samfunn.

- Jeg begynner hver dag med bønn, forteller Fredrik. - Jeg ber tidebønn hver morgen, enten for meg selv, eller i fellesskapet jeg bor i, med bibellesning og alt. Resten av dagen har jeg gjerne noen små, korte bønner jeg ber, særlig hvis jeg er på vei steder. Det er ofte bønner som "Herren er min hyrde, jeg mangler ingenting" eller "Herre Jesus Kristus, Guds sønn, se i nåde til meg, en synder", eller andre bønner som favner mye av livet, og jeg kan hvile i.

For Fredrik er det ikke bare bønnen som er viktig, men bønnen som en del av en rekke åndelige praksiser. - Jeg tenker at måltidsfellesskapet, gjestfrihet, enkelhet, gudstjenestefeiring og en ukentlig hviledag også er åndelige praksiser jeg ønsker å ha i mitt liv, men de er ikke så jevnlige som bønnen. Bønnen rammer liksom inn dagen og uka mi, som en hjertepuls i hverdagen. Så får de andre rytmene, jevnlige eller tilfeldige, plass og kraft i disse rammene.

Både Bjørn Olav og Fredrik er engasjerte mennesker som ønsker på bidra inn i andre menneskers liv. - Jeg ønsker å hjelpe mennesker til å forstå at de ber mer enn de tror de gjør, og ta fra mennesker skyldfølelsen om at de ikke ber nok og riktig, sier Bjørn Olav. Det er nettopp dette som er det viktige når Bjørn Olav reiser rundt og holder bønneseminarer i menigheter i og utenfor Det Norske Baptistsamfunn. - Det er lov til å be på sin egen måte. I en stresset tid er det viktigste at mennesker får en relasjon til Jesus.

- Jeg brenner for at mennesker skal få få gå inn i invitasjonen til en helhetlig etterfølgelse av Jesus, sier Fredrik. - At den enkelte og fellesskapene kan praktisere Jesu budskap i ord og gjerning, som de uperfekte folka vi er. At vi kan vise hvem Gud er gjennom hvor høyt vi elsker hverandre, hvor høyt vi elsker de som er annerledes enn oss, hvor høyt vi elsker de som faller utenfor. I praksis, ikke bare i ord. Det er viktig for meg å peke på fundamentet for et liv i etterfølgelse, som er at vi er kalt til Jesus. Jesus ønsker oss, han elsker oss, og ønsker at vi skal følge etter ham. Da tror jeg vi må være med ham, og de åndelige rytmene hjelper oss til det. Da kan Jesus sende oss hvor som helst, og vi kan gjøre hva som helst, fordi vi har røttene våre dypt festa i Ham.

Fredrik koordinerer bofellesskapene hvor man forplikter seg til bønn, tjeneste og fellesskap nettopp for å venne seg til de gode rytmene.

- Jeg vil at både unge og gamle skal få noen verktøy til etterfølgelse som jeg selv savnet som tenåring og ung voksen. At de skal se at det finnes andre måter å leve på enn slik storsamfunnet sier, et liv i hellige rytmer, i forpliktelse og trofasthet, i fellesskap, i oppofrelse, i enkelhet, i radikal gjestfrihet, i ydmykhet og i kjærlighet.

Du er vår oppstandelse