Av Espen Thilesen

På bildet: Ronald Synnes

Lemma Deste (Norges Kristne Råd) tok initiativ til et mini-seminar om migrantmenigheter og ungdom. Den Vietnamesiske menigheten i Oslo var vertskap. En av diskusjonene handlet om hvorvidt migrantmenighet er et godt ord eller om det kan føre noe negativt med seg. Det kan være nyttig i praktisk forståelse når man undersøker, men ingen slike menigheter betegner seg selv som migrantmenighet. Mange migrantforeldre har barn som er født her og ikke så sjelden er de godt utdannet med sentrale posisjoner i norsk arbeidsliv. Begrepet relaterer de ikke til dem. I nyhetsbildet er migrant nå ofte knyttet til dem som flykter over middelhavet til Europa. Et av problemene er kanskje at vi ikke har noe enkelt ord som kan erstatte fellesskapene som er monoetniske og multikulturelle.

Blant de som migrerer og begynner i norske menigheter er det mange som opplever at deres behov blir oversett, og at de lett blir passivisert fra oppgaver som søndagsskolelærere og ledere på grunn av språk og forståelse. Derfor oppstår det et behov for å starte egne forsamlinger, som i neste omgang står i fare for å styres av migrant-generasjonen, mens neste generasjon sklir ut. Ikke så ulikt det som skjer i generasjonsovergangen i mange norske menigheter. Multikulturelle menigheter har også ofte et transnasjonalt engasjement som ikke øybelikkelig er synlig for verden rundt. Streaming både til og fra hele verden, internasjonale eller europeiske nettverk, lederkonferanser eller leirer er noe av bildet. De har store nettverk i andre land og selvforståelsen er derfor ofte veldig ulik fra dem som utenfra ser en liten menighet. Derfor trengs kanskje en liten korreksjon i måten disse blir sett på.

Mange ungdommer skiller mer tydelig mellom religion og kultur enn foreldregenerasjonen. Det handler ikke om at unge ikke er stolte over foreldrenes kultur, men mange markerer avstand til det etno-religiøse og nasjonale utrykket til foreldrene i kirken. De sier mange foreldre ikke klarer å skille mellom nasjonalitet og religiøs identitet.

I mange vestlige kulturer er autoritet og status veldig ulikt det som er vanlig i norsk majoritetskultur på både godt og vondt. Omsorg og samhold kan ofte være sterkere enn i den ekstreme individualismen vi finner i majoritetskulturen. Det er vanskelig å være ung i en menighet hvor voksne ikke hører skikkelig på deg, samtidig som du blir behandlet som en minoritet i majoritetskulturen rundt. Hvor er man da hjemme? Hjemme blir derfor det stedet du blir sett og forstått. Menighetens oppgav blir da å gi unge mennesker prioritet slik at de trives og vil bære ansvar. Vi må øve oss på å ta mennesker som de er og hva de sier, og ikke undervurdere noen på grunn av bakgrunn eller alder. Til sist så er vi jo mennesker alle sammen, og alle i behov av endring og revaluering av både teologi og meninger.

Et viktig spørsmål er hvordan vi kan skape møteplasser hvor vi står på likefot og ikke er avhengig av en lik kjennskap til demokrati eller andre systemer. Alle er kirker i ordets fulle begrep og og vi trenger å jobbe for at alle også skal ha lik mulighet til innflytelse.

Stian Sørlie Eriksen (PhD i teologi og religion fra VID vitenskapelige høgskole) fortalte om migrantmenigheter og trospraksis. Ronald Synnes (førsteamanuensis ved NLA Mediehøgskolen) hadde foredrag om ungdomsreligiøsitet. Det var også respons fra Espen Thilesen (Ung baptist), Gabriel Stephens (HLT), Stephen Richard Trotter (Norges Unge Katolikker) m.fl.