I anledning Verdens Aidsdag 1. desember, tilbrakte vi størstedelen av torsdagen i Pietermaritzburg, en by ca 10 mil fra Durban, en by der 45% av befolkningen er hivpositive.

Av Håkon Sigland, deltaker i Norges kristne råds delegasjon til klimatoppmøtet i Durban Vi hørte noen oppmuntrende historier, fikk se noen imponerende initiativer, men det som gjorde mest inntrykk var å møte en støttegruppe for de som er rammet av hiv og aids i townshipen Sobantu. 12-15 mennesker i forskjellig alder, på ulik vis merket av sykdommen, møtes regelmessig for å hjelpe hverandre med praktiske spørsmål, undervise hverandre om medisinbruk, og gi støtte og hjelp så godt det lot seg gjøre. Vi snakket litt løst og fast, noen ufarlige spørsmål til og fra, fram til en av dem, en dame i slutten av 20-årene, reiser seg og sier: "Vi sitter her og snakker, men på hvilken måte tenker dere å hjelpe oss?" Stillheten etter spørsmålet var øredøvende. Alle medlemmene av gruppen var medlemmer av en menighet, og da vi spurte om hva menighetene gjorde for dem var svaret nedslående. Ingen av menighetene hadde noen programmer eller hjelpetiltak til støtte for dem. På spørsmål om hva de ønsket av menighetene kom det kontant: Møt oss som mennesker! Ikke se ned på oss! Ikke møt oss med fordømmelse og utstøtelse! Og så fikk vi flere historier om hvordan menighetene med sin forkynnelse og holdning ble en byrde heller enn en hjelp i en fortvilet situasjon. Om feilinformasjon fra talerstolen som fikk dødelige konsekvenser. Om destruktiv bruk av Bibelens tekster. Om total neglisjering og nedlatenhet. Og om korrupte pastorer som reiser ut for å samle inn penger til hjelp for hiv og aids-ofre, men hvor pengene havner i egen lomme. Ordene fra Matt. 25 ble virkelige: Det dere ikke gjorde mot én av disse mine minste, har dere heller ikke gjort mot meg. Det er ufattelig at menighetene ikke klarer å møte mennesker med verdighet og medfølelse, men slår hånden av de som trenger det. Jeg er redd for, at med bildene fra Matt. 25 i bakhodet, at vi som er mest opptatt av menneskenes åndelige frelse og ikke bryr oss så mye om dem i dette livet, vil få oss en stygg overraskelse på den dagen det virkelig gjelder. Vi er Kristi ambassadører. Hans utsendinger. Vi kan ikke tie i møte med slik himmelropende urettferdighet. Fra nettstedet Grønn kirke