Fra monoetnisk til multietnisk kirke i løpet av 24 år

Av Roger Dahl

Baptistkirken Norge[1] tok de to første migrantmenighetene[2] opp som medlemmer på landsmøtet i Ålgård i juli 2001. I dag har kirkesamfunnet 35 etniske menigheter, 29 fleretniske eller multietniske menigheter og 41 menigheter som i hovedsak er norske, de fleste av disse med noen medlemmer som er innflyttere til Norge. Opp mot 60% av medlemmene er ikke etnisk norske.[3] Utviklingen har snudd en langvarig tilbakegang i positiv retning.

I denne artikkelen beskrives hovedtrekkene i endringen Baptistkirken Norge har vært gjennom side årtusenskiftet, veien fra monoetnisk til multietnisk. Det er selvfølgelig begrenset hva en kort artikkel kan romme, men hovedlinjene, samt noen av utfordringene og gledene ved denne utviklingen er det rom for.

Helt siden de første etterkrigsårene hadde Baptistkirken Norge sett tilbakegang i medlemstallet. Fra det høyeste registrerte medlemstallet for norske baptister med 7446 medlemmer i 1946 til 6288 medlemmer i fullt medlemskap i 1985[4]. Etter dette akselererte nedgangen.[5] I løpet av de 15 årene fra 1985 til 2000 gikk medlemstallet mer tilbake enn de 40 årene før det.

Fra tilbakegang til framgang

Med dette som bakteppe tok daværende generalsekretær Billy Taranger tydelige initiativ til både menighetsutvikling og menighetsplanting. Opp gjennom etterkrigsperioden hadde antallet menigheter vært forholdsvis stabilt. Noen få ble lagt ned og  år om annet ble det etablert nye menigheter. Men ikke i tilstrekkelig grad til å opprettholde eller øke medlemstallet.

Det ble derfor på slutten av 1990-tallet etablert kontakt med Naturlig Menighetsutvikling, og flere pastorer ble utdannet som veiledere. Baptistene i Norge ble også med i DAWN-nettverket.[6] Det inspirerte til menighetsplanting, og i perioden fra 1997 til 2004 ble ni[7] nye menigheter tatt opp som medlemsmenigheter. Tre av disse var migrantmenigheter.

De tre migrantmenighetene[8] ble starten på en ny epoke for Baptistkirken Norge, der kirkesamfunnet nådde sitt laveste medlemstall i nyere tid med 4859 medlemmer i fullt medlemskap i 2003. Ved siste årsskifte var det 6819 medlemmer, antall menigheter har økt fra 69 til 105 i den samme perioden. Det er en lang vei fra de tre første menighetene til dagens kirkesamfunn, der migrantene utgjør mer enn halvparten av medlemsmassen i Baptistkirken Norge.[9] Det er tatt opp 45 menigheter i løpet av denne perioden[10], i dag er det fire menighetsplantinger / revitaliseringer vi støtter økonomisk. Alle disse er har et multietnisk preg der lederne ikke er etnisk norske.

Hvorfor har det blitt slik?

Det er flere grunner til det:

1. For det første er baptismen verdensomspennende. Og i en verden der stadig flere er på flyttefot betyr det at noen kommer av seg selv.
2. I noen år på 2000-tallet kom mange baptister fra Burma[11] til Norge som FN-kvoteflyktninger.
3. Baptistkirken Norge gjorde et strategisk vedtak i 2005  og ansatte medarbeidere til å realisere denne strategien.

Selv om vi beskriver dette nærmere nedenfor er det viktig å understreke at den forandringen vi har sett, ikke har gått av seg selv. Det ligger en betydelig planmessig innsats bak det som er en suksesshistorie, selv om det selvfølgelig er ting som kunne vært gjort på en annen måte underveis. I dag er det mange i det økumeniske kirkelandskapet som peker på Baptistkirken Norge som et forbilde når det handler om multietnisk kirke.

Baptistfellesskapet er verdensvidt

Rundt i hele verden finnes det baptister, på lederplan møtes baptister fra hele verden til møter og konferanser. Det betyr at tilliten er stor, og at det er naturlig å oppsøke baptister når en kommer til et nytt land. Det er en stor del av forklaringen på den positive utviklingen Baptistkirken Norge har stått i etter årtusenskiftet.

At baptister søker mot baptister, fikk vi ikke minst merke da flyktningene kom fra Burma de første årene på 2000-tallet.

Tilflyttingen fra Burma

Rett før jul i 2003 fortalte Banneret om de første flyktningene fra Burma[12]. Av 70 flyktninger var 35 baptister leser vi i artikkelen. Fredag 21. november kom tre av dem på besøk til Baptistkirken Norge sine kontorer. De var blitt bosatt i Asker og Bærum, og hadde begynt å gå til gudstjeneste i Bærum baptistkirke. Vi som var på jobb denne dagen tok oss tid til en prat, så langt vi forstod hverandre. Dessuten fikk vi tatt et bilde av de første Chin-folkene som besøkte oss. Vi forstod nok ikke helt rekkevidden enda.

De første Chin-folkene på besøk på baptistkontoret. På bildet ser vi Van Uk Cung, Niuk Sailuhi og Ram Thavyn Van Mangl sammen med flyktningkonsulent Nils Rosenberg i Asker kommune. Foto: Roger Dahl

I samme artikkelen blir det også referert til grupper av Chin-folk som var blitt bosatt i Egersund og i Stavanger. Der var de allerede i gang med å etablere menighetslignende strukturer. Videre heter det at generalsekretær Magnar Mæland arbeider med å etablere kontakter med gruppene, samt at Utlendingsdirektoratet oppfordrer kirkesamfunnet til å stå i kontakt med Chin-flyktningene, som kom til Norge på FN-kvoten.[13]

I løpet av noen få år kom det mange flyktninger til Norge fra Burma. I mars 2005 leser vi i Baptist-Banneret[14] at det er nesten 50 Chin-folk tilknyttet Stavanger Baptistmenighet. Og slik var det blitt i flere baptistmenigheter. Enten det var grupper av Chin eller Karen. Det betød en stor forskjell i disse menighetene, og det ga et sterkere moment i virksomheten. Gjennomsnittsalderen gikk ned da de fleste flyktningene var unge mennesker, og mange av dem som kom hadde barn.

Chin nasjonaldag i Stavanger 2005. Flotte kostymer og drakter preget nasjonaldagsfeiringen. Foto: Bjørn Egeland

I tillegg fikk mange av de etablerte baptistene i Norge erfare gleden ved å kunne hjelpe dem som kom. For landet var ukjent, og alle var i etableringsfasen. Det gjaldt i forhold til introduksjonskurs, muligheter til å skaffe seg arbeid, ta sertifikat og kjøpe bil, skaffe seg en egen bolig, lære språket skikkelig og forstå det norske samfunnet.

Det er mange som har blitt hentet til kirke. Det er mange som har fått hjelp med kjøretrening, og det er mange som har fått inventar og utstyr. Ikke minst er det mange som har fått praktisk veiledning og tilrettelegging.

Stiftet menigheter

I løpet av noen få år ble det stiftet både Chin-menigheter og Karen-menigheter. Flere steder førte det selvfølgelig til at de etablerte norske menighetene mistet sine nye medlemmer. Noe som betød et behov for bearbeiding av en tapsfølelse. Samtidig var det en glede for dem som etablerte nye menigheter.

Jeg husker godt to samtaler jeg hadde med ledere i en menighet som «mistet» medlemmer da en Chin-menighet ble etablert og ledere i det som ble den nye menigheten. Fra de som hadde mistet medlemmer ble det lagt stor vekt på hvor mye de hadde investert i denne gruppen av tid og engasjement, og de hadde sikkert sett for seg at tilveksten av folk ville være en del av en langsiktig positiv utvikling i menigheten. Mens de som hadde gått ut og stiftet sin egen menighet understreket at de var svært takknemlige for det de hadde fått med seg. Så sa han ene: - Vi var som barn som fikk et hjem da vi kom hit til landet, men nå er vi voksne og har flyttet hjemmefra. Men vi har fortsatt relasjonen i orden. Det hører med til historien at begge disse menighetene er livskraftige menigheter i dag, og de har en god relasjon til hverandre.

Egersund Chin Baptistmenighet sin menighetsetablering ble markert 22. april 2007. Fra forbønnshandlingen for den nye baptistmenigheten i Egersund. Foto: Arkiv

I 2007 ble de første Chin-menighetene etablert.[15] Først ute var Egersund Chin Baptistmenighet som ble stiftet 23. mars 2007. Da hadde allerede Oslo Chin Family hatt medlemsmøte 11. februar og bestemt at de ville bli en selvstendig menighet og ved tilslutning til Baptistkirken Norge ta navnet Norway Chin Mission Church. Begge menighetene ble tatt opp som medlemmer på landsmøtet i Bergen i 2007.

Fra stiftelsesfesten for Norway Chin Mission Church. Det er flott sang i menigheten, på bildet er menighetens ungdomskor. Foto: Odd Arne Joø.

På samme landsmøtet ble også Ålesund Baptistmenighet, som ble stiftet sommeren 2006, tatt opp som medlemsmenighet. Til Ålesund hadde det kommet både Chin- og Karen-folk. I tillegg fantes det en gruppe norske kristne der uten menighetsforankring. Generalsekretær Magnar Mæland fikk sammen med lederne i Midt-Norge distrikt, Arnt Rokstad og Steinar Vikestad, knyttet kontakter. I 2011 gikk Chin-gruppen og Karen-gruppen ut og dannet egne menigheter, slik at det til sammen er tre menigheter i Ålesund.

I tillegg til de etniske menighetene er det fremdeles flere fleretniske menigheter med større grupper av Chin- eller Karen-folk.

Det er flere grunner til at de etniske menighetene har blitt etablert. Noen steder fantes det ikke baptistmenigheter fra før. Andre steder var det så store grupper med Chin og Karen at det ble naturlig med egne menigheter. I tillegg har det selvfølgelig betydning å samles til gudstjenester, høre forkynnelse og be på hjertespråket (morsmålet). Dessuten har nok behovet for å ta vare på hjemlandskulturen og språket hatt betydning i større eller mindre grad.

Etablert

Allerede i 2003 ble Norway Chin Christian Federation stiftet som fellesskap basert på individuelt medlemskap. I 2010 ble foreningen gjort om til en nasjonal sammenslutning av Chin-menigheter. 8 september 2007 ble Karen Baptists in Norway etablert som nasjonalt fellesskap for Karen-baptistmenigheter og Karen-grupper innen norske fleretniske menigheter.

Opp gjennom årene har det vært mange samtaler med disse to grupperingene om baptistenes arbeid i Norge, om muligheter for samarbeid om misjonsarbeid i Burma, og om tilknytningen til kirkesamfunnet, om forståelse av norsk tradisjon og teologi versus burmesisk. For det er ikke alltid baptister tenker likt om alle spørsmål, og hvor har en da lojaliteten sin. Til det norske fellesskapet eller til tradisjonen og forståelsen fra hjemlandet?

I 2017 ble Norway Chin Christian Federation tatt opp som arbeidsgren i Baptistkirken Norge, mens det for Karen Baptists in Norway først ble gjort et tilsvarende vedtak i 2025.

Det har vært, og det vil sikkert fortsatt være behov for samtaler om samarbeidet mellom de to arbeidsgrenene og Baptistkirken Norge. Menighetene med tilknytning til disse to organisasjonene har fremdeles sitt kirkemedlemskap i Baptistkirken Norge og forholder seg til det nasjonale fellesskapet.

Samtidig har menighetene et internt samarbeid i forhold til virksomhet for barn og unge, menighetsutvikling, aktiviteter, stevner, turer og pastorfelleskap innen Norway Chin Christian Federation og Karen Baptists in Norway. Det er en god relasjon til Baptistkirken Norge og til Ung Baptist.

De første Chin- og Karen-menighetene ble stiftet for mer enn 18 år siden, og er i dag svært etablerte menigheter. Mange av menighetene har egne kirkebygg, en stabil økonomi og ansatte pastorer. Barna som kom med foreldrene er nå voksne, og de tar ansvar i sin egen sammenheng, men også som en naturlig del i hele kirkesamfunnet.

Andre etniske menigheter

I tillegg til de 25 menighetene med folk fra Burma har Baptistkirken Norge fire menigheter med etiopisk og eller eritreisk bakgrunn, en iransk menighet, en kongolesisk, tre tamilske og to vietnamesiske menigheter. Alle disse er tatt opp som medlemmer i løpet av de siste 25 årene.

De fleretniske menighetene

Vi kan dele de fleretniske menighetene inn i to ulike kategorier.

1. For det første: Noen av de fleretniske menighetene har vært medlemsmenigheter i Baptistkirken Norge i mange år. Så har tilflytting fra andre land bidratt til at menighetene i dag i større eller mindre grad preges av dette.
2. For det andre: En del menigheter er etablert som fleretniske eller multietniske menigheter. De fleste av disse har blitt etablert først, for senere å ha kommet i kontakt med Baptistkirken Norge, og gjennom det fått del i vårt fellesskap.

De gamle norske menighetene

Hamar Baptistmenighet, som feiret 100-årsjubileum i fjor, er en av menighetene som er blitt internasjonale med en dominans av ulike innflyttere. Den norske gruppen i menigheten er i klart mindretall i forhold til den internasjonale, som i hovedsak består av folk som har kommet hit fra Afrika. Men Afrika er ikke mer entydig enn Europa. Slik det er betydelige forskjeller mellom f.eks. Italia og Norge, er det det samme med kongolesere i forhold til dem fra Sierra Leone, eller Kenya, eller hvor som helst ellers.

For noen menigheters del er det slik sammensetningen er. For andre er det en større eller mindre gruppe norske, sammen med en stor Karen-gruppe eller Chin-gruppe. For å gjøre det enda mer kompleks har noen menigheter også større grupper med innflyttere fra Øst-Europa.

Det sier seg selv at det er nok av utfordringer i forhold til ulik tradisjon og tenkning, uttrykksform og karismatikk i disse menighetene. Men det er også en stor glede og begeistring å merke mange steder. For de «gamle» norske menighetene er dette den nye tiden Gud har gitt. Slik en har bedt om for menighetene sine. Vi har 19 menigheter i denne kategorien.

De fler- og multietniske menighetene

Vi har de senere årene tatt opp seks menigheter med et tydelig fleretnisk / internasjonalt fokus. I tillegg hadde vi North Sea Baptist Church som medlemsmenighet fra tidligere. I tillegg har vi to menigheter i denne kategorien som er plantet som baptistmenigheter fra starten. Det er Gardermoen Kristne Fellesskap og Home Church i Oslo. Der menighetsplanterne har vært tydelige fra startet på å plante baptistmenigheter, på å være fleretnisk og kombinere norsk og engelsk som gudstjenestespråk.

I tillegg til de 64 menighetene vi har henvist til ovenfor, er det 41 menigheter til. I disse menighetene er det et tydelig flertall som er norske. Noen av dem har flere migranter fra ulike land, mens andre i hovedsak har norske medlemmer.

Strategisk arbeid

Baptistkirken Norge hadde erfaring med fleretnisk arbeid gjennom 1990-årene, fordi flere menigheter hadde grupper med migranter. Den første vietnamesiske og to tamilske menigheter var plantet. Likevel fordret tilflyttingen fra Burma en gjennomtenkt tilnærming. Baptistkirken Norges hovedstyre ble derfor tydelig utfordret av generalsekretær Magnar Mæland til å gjennomføre et strategisk arbeid. [16]I strategien som ble til er det et tydelig ønske om et flerkulturelt kirkesamfunn som uttrykk for Guds mangfold, der felles nasjonale og regionale arenaer blir møteplasser for ulike kulturer og etnisiteter.

I strategien hovedstyret sluttet seg til heter det at nye landsmenn skal være et hovedarbeidsområde framover[17]. Dette arbeidet skulle skje i to parallelle spor; mot flerkulturelle[18] menigheter og mot etniske menigheter.

I hovedstyrereferatet heter det: «Det Norske Baptistsamfunn skal aktivt arbeide for at flest mulig av våre menigheter blir flerkulturelle menigheter. Dette skal skje ved fokus på holdninger, tilrettelegging og veiledning.
DNB skal også arbeide aktivt for at større grupper av samme nasjonalitet stifter egne menigheter og at både nye og eksisterende menigheter knyttes til Det Norske Baptistsamfunn.»

Videre vedtok hovedstyret at det skulle etableres to nettverk, et for flerkulturelle og et for etniske menigheter/ menighetsledere. Dessuten var målet at sommerfesten 2006 skulle være et flerkulturelt møtepunkt og at det skulle ansettes prosjektmedarbeider.

I det samme hovedstyremøtet ble det lagt fram et notat fra misjonær Øyvind Hadland[19], som hadde en betydelig kompetanse på å forstå samspill mellom ulike etnisiteter. I dette notatet er han tydelig på at en i norsk sammenheng ofte har sagt integrasjon, men ment assimilasjon. Fordi innflytterne skal innpasses etter våre ønsker, vårt språk, gudstjeneste for og lederskapsordninger. Hadland mener dette sjelden har vært vellykket da det er fremmede måter som skaper avstandsfølelse. «Dette har igjen ført til segregering, innvandrergruppene i menigheten har dannet egne møter, egne ledergrupper og hatt egen økonomi. Noe som igjen kan føre til splittelser, osv.» påpekte Hadland.

«Realistisk sett, ut fra et antropologisk synspunkt, er det ikke praktisk mulig å ha en menighet med 40 nordmenn, 20 vietnamesere og 25 burmesere som elsker den samme gudstjenesten og som kan organisere menigheten på samme måten …», fortsetter Hadland

Det var derfor en tydelig anbefaling om at etniske menigheter ikke var en dårlig løsning å arbeide for, tvert imot. Men for å kunne holde kirkesamfunnet sammen regionalt og nasjonalt ble det i Hadlands notat lagt vekt på såkalte mellompersoner, som kunne forstå og tolke de ulike grupperingene. Generalsekretæren var selvfølgelig en av dem, men det var behov for flere.

For å realisere strategien ble det ansatt en medarbeider, og etter hvert var det to ansatte medarbeidere. Først ble Terje Aadne ansatt, deretter pastor Peter Ngaidam, som selv var Chin fra Burma. Senere overtok Mette Marie Hebnes som integrasjonsleder etter Terje Aadne. I tillegg har pastorene Pum Za Chin og Kaw Ku Lynn hatt kortere engasjement/ arbeidstiltak i Baptistkirken Norge.

Integrasjonsmedarbeiderne var helt nødvendige medarbeidere. Som «mellommpersoner», men også for å realisere strategien om å bli et multietnisk kirkesamfunn.

Integrasjonsmedarbeiderne, sammen med generalsekretæren, sørget for å besøke grupper og menigheter, knytte kontakter og gi oppmuntringer. Bistå med råd og hjelp i forbindelse med kontakt med myndighetene; for eksempel ved familiegjenforeningssaker, oppholdstillatelser, møter med barnevernet m.m. Men også for å knytte båndene til kirkesamfunnet. Ta initiativ til stiftelsesfester for nye menigheter som ble dannet, gi rådgivning om ulike forhold som er viktig for å være ledere i menighet i Norge, som protokollføring, regnskap og revisjon, demokrati m.m.

Etter at Mette Marie Hebnes avsluttet sitt arbeid og stillingen ble gjort om til en ren rådgiverstilling for alle typer menigheter, må vi erkjenne at noen av de internasjonale menighetene har erfart at de ikke har blitt «sett» i samme grad som tidligere, ut fra hva de selv gir tilbakemelding på.

Utfordring

Det vil alltid være utfordringer der mange mennesker er sammen. Slik er det også i Baptistkirken Norge og i lokale menigheter. Å være multietnisk kirkesamfunn er selvfølgelig ikke enklere. Det fordrer tilpassing; trosmessig, holdningsmessig og praktisk. Fordi det er ulike tradisjoner, ulike måter å lede menighet på og ulik tenkning i forhold til trosuttrykk og i forhold til teologisk innhold.

På godt og vondt er det ikke alltid mulig å få fellesløsninger som alle er like fornøyd med. Men fra kirkesamfunnets side handler det alltid om hva som er til fellesskapets beste.

Fellesskap

Det er utfordrende å skape et felles vi; men baptistene i Norge gjør mye riktig. Ikke minst har Ung Baptist et tydelige fokus i forhold til felleskap blant de unge. For fremtiden til norske baptister er felles, enten en har bakgrunn fra den ene eller andre sammenhengen. Noe som kirkesamfunnet selvfølgelig stiller seg helt bak. Det har også vær tema på flere av lederkonferansene de siste årene, for å være med å gi retning.

Cover på boka Fargebenådet. Boka fås kjøpt hos Ung Baptist

Som en veiledning ble boken Fargebenådet gitt ut til lederkonferanse 2023. Her skriver den amerikanske pastoren Derwin Grey om fleretniske fellesskap inspirert av Bibelens budskap og de første kristnes erfaring.

I 2006 inviterte en til sommerfest og landsmøte. Her var det lagt vekt på tilbud om deltakelse og tilpasset program for migrantene.  Det samme skjedde året etter i Bergen, deretter i Harstad i 2008 og i Lillehammer i 2009. Det viste seg etter hvert vanskelig å få et integrert program som alle kunne trives med. Det en erfarte, var at det var like krevende å lykkes med sommerfest og landsmøte, som mange hadde erfart i lokalt menighetsarbeid og Hadland hadde skrevet om i styrenotatet.

Uansett, i 2010 var det 150-årsmarkering for baptistene i Norge og det ble satset stort inn mot sommerfest og landsmøte i Skien. Aldri tidligere har baptistene i Norge samlet så mange norske baptister på samme sted til samme tid. Til sammen var det ca. 1800 som deltok i Skien denne uka. Men bortsett fra et par/ tre møtepunkter ble det en erfaring av tre parallelle stevner, der Chin-folk og Karen-folk hadde hver sine samlinger i byen, mens det i hovedsak var norske som deltok på sommerfestens program.

I årene etter var det stort sett landsmøteforhandlingene som ble møtepunktet der de etniske menighetene, særlig Chin- og Karen-menighetene deltok. Sommerfesten BLINK som var i Stavern fra 2012 til 18 ble i stor grad for de norske, mens de ulike etniske gruppene og menighetene hadde egne arrangement på sommeren. En årsak var prisnivå, men også forklaringene det er vist til ovenfor gir mening.

Dessuten ber du ikke en som har vært på flukt i årevis og har bodd på mest primitivt vis om å ta med telt og primus, men de andre bor med enkel hotellstandard og går til dekket bord flere ganger hver dag.

Den etniske deltakelsen på landsmøtene har økt, for eksempel hadde 1/3-del av delegatene ved landsmøtet 2023 etnisk bakgrunn utenfor Norge. Omtrent det samme bildet ser vi hvert år.

Mens Baptistkirken Norge i stor grad har arbeidet med å bygge relasjoner med menighetslederne og de voksne, har Ung Baptist gjennom årene lykkes godt i forhold til barn og unge, og gjennom det bygd mange gode relasjoner og fått et tydelig fleretnisk fokus. Etter hvert har fellesarrangementet fått et tydelig fleretnisk preg og relasjonene er styrket. Ung Baptists arbeid er verdt en egen artikkel.

Glede

For eksempel var det på lederkonferansen 2025, som Baptistkirken Norge og Ung Baptist inviterer til i fellesskap, ca. 250 deltakere.[20] 57% av deltakerne var migranter, 35% var født etter årtusenskiftet, mens bare 16% var født før 1966 og 25% før 1976. Det var derfor et tydelig fleretnisk inntrykk, det var et ungt inntrykk og vi burde vært flere som meg, altså født før 1966 som så og opplevde et tydelig tegn på at strategien fra 2005 har fungert.

For Hadlands advarsel til hovedstyret var at en annen tilnærming enn den som ble valgt som strategisk tilnærming, fort ville føre til at migrantene trakk seg bort fra storfellesskapet. Det har ikke skjedd, og den unge generasjonen som har vokst fram blir i langt større grad integrert. Fordi referanserammene er langt likere enn for 20 år siden.

Styreleder Sten Sørensen har i en pressemelding som ble sendt ut 9. oktober i år oppsummert det slik:

- Dette er jo fantastisk, og lederkonferansen ble for meg en forsmak på himmelen der «alle nasjoner, stammer og folk og tungemål» skal være samlet. Fra å være norske baptister, er vi blitt internasjonale baptister. Dette påvirker oss naturligvis, og vi er kjempeglade over denne utviklingen.