Slik tilpasset de seg den norske kulturen
Slik tilpasset de seg den norske kulturen
20 mai 2020
Med oppvekst henholdsvis i jungelen i Kongo og i en flyktningleir i Thailand ble overgangen til norsk ungdomskultur stor for Arnhild Sommer Edvardsen og Sheeku Sher Ahpahtoo.

Av Siri D. Fjeldberg

Sheeku er født i en flyktingleir i Thailand. Hun kom til Norge da hun var 8 år. Nå er hun 22 år og studerer økonomi og administrasjon i Harstad. - Jeg føler meg egentlig både karensk og norsk, men jeg vet at blodet og kjøttet mitt er karensk. De kommer aldri til å være norsk. Hjertet mitt derimot er halvt norsk og halvt karensk. Jeg føler sterk tilhørighet til både det norske og det karenske, men kanskje noen prosent sterkere tilhørighet til det karenske.

Hvis du spør henne om hva som er viktigst for å tilpasse seg en ny kultur har hun et klart svar: - Det viktigste er språket. Kan man alle de språkene man føler en tilhørighet til, så er det også lettere å tilpasse seg. Man må også lære seg historier og bakgrunnen til de ulike kulturer for å forstå hvorfor de er som de er i dag. Vær nysgjerrig og spør, ulike kulturer har ulike humor og ulike oppførsel.

Slik tilpasset de seg den norske kulturen

Arnhild beskriver en lykkelig barndom. - Vi hadde en glad barndom langt inne i jungelen og hadde de innfødte barna å leke med. Det medførte at vi lærte oss deres kultur og væremåte, snakket språket flytende som vårt eget morsmål. Sammen lagde vi appelsinbiler, som vi trillet rundt, og vi lagde "radioer" av leire, som vi "lyttet" til. Noen ganger stakk vi inn i skogen eller ned i landsbyen og danset i måneskinnet, hvilket ikke ble sett på som veldig bra for oss misjonærbarna. På den tiden var ikke dans tillatt i norske kirker og jeg fikk streng beskjed om at vi ikke fikk delta i slikt. Det falt oss ikke inn å tenke over at de hadde en annen hudfarge - vi så aldri på oss selv som annerledes og syntes heller ikke synd på vennene som bodde i jordhytter.

 

Overgangen

Etter tilsammen 10 år som barn i Kongo ble overgang da hun flyttet hjem til Norge vanskelig. Det var tungt å bli «norsk» igjen og hun måtte få profesjonell hjelp for å takle livet i Norge. - Da jeg var 15 år og vi reiste hjem for godt, var morsmålet lingala og væremåten afrikansk.Jeg kjente ikke kodene blant norsk ungdom og følte meg ikke hjemme. Det var et sjokk å komme til skolesystemet i Norge. Alle snakket om merkeklær, var veldig opptatt av kropp og utseende og festing i helgene. I møtet med norsk ungdom visste jeg ikke hva jeg skulle snakke om. I tillegg hang jeg etter i skolegangen og oppdaget at jeg ikke kunne noen norske fremmedord. På videregående skole skulle vi skrive stiler om alkoholisme og abort, og jeg visste ikke noe om disse temaene.

Arnhild hoppet av videregående skole to ganger, på to forskjellige steder og endte opp på Holtekilen folkehøgskole, som drives av baptistmenigheten. Der blomstret hun, men kom i konflikt med barndomstroen og hadde en tøff periode. Hun klarte å få utdannelse som hjelpepleier. Ikke minst møtte mannen Harald, som studerte teologi.

- En ting visste jeg sikrere enn noe annet; jeg var afrikansk og hørte hjemme langt der borte. Til min store lykke sa Harald at det måtte være lov å reise til Kongo av eventyrlyst. Vi giftet oss og da datteren Marita var født, reiste vi tilbake til Kongo og tok i stor grad over arbeidet som mine foreldre en gang gjorde. Barna våre løp bekymringsløse omkring med de afrikanske barna, på samme måte som jeg hadde hatt det i min oppvekst.

Fordi hun selv hadde problemer med å tilpasse seg den norske kulturen etter å ha vokst opp i Kongo var hun tidligere engasjert i 3ck arbeid. - Jeg var med da det startet og ville få belyst at for mange barn med slik bakgrunn sleit med å finne seg selv og bli forstått. Mange har måtte få profesjonell hjelp, noen har tatt sitt liv og mange blir skilt. Dette gjelder innvandrerbarn, militærbarn, Norad-barn osv. Alle opplever vi å bli en del av en kultur, ha våre foreldres kultur, og lager til slutt vår egen kultur som da er sammensatt av de to kulturene og blir en 3tredje kultur. Den kan arte seg forskjellig fra person til person. Det finnes ingen oppskrift og er dermed vanskelig å forstå. Det positive er at med slik erfaring har mange også fått viktige posisjoner, da de kan bruke sine erfaringer i jobbsammenheng. Flyttingen i mitt liv har ført til at jeg måtte starte på nytt for å bli kjent og få nye venner. Med min bakgrunn er det lett å få venner, men allikevel så står du bakerst fordi alle har allerede barndomsvenner. Dette kan være sårt. Men samtidig så har man lært seg til denne levemåten. Da blir søsken de nærmeste du har. Der har vi fått et spesielt bånd.

 

Fordelene

- Sett i ettertid er jeg glad oppveksten min ikke var som alle andres, oppsummerer Arnhild. - Det formet meg som menneske og har nok gjort meg litt rundere i kantene. Jeg er blitt fargeblind når det kommer til mennesker - men som person mer fargerik. Den spesielle barndommen har gjort meg til et mer tolerant menneske.

Sheeku føler seg heldig som får lov til å leve både som karensk og norsk. -Jeg har foreldre som ikke hindrer meg i å være norsk, samtidig oppfordrer de meg til å fortsette å lære og forstå min egen bakgrunn. Derfor har jeg hverken problemer med å være med den ene eller den andre. Det har gjort at jeg har lett for å forstå og tilpasse meg ulike mennesker med ulik bakgrunn.  Jeg tar meg ikke så lett nær av ting fra andre, for det kan være at det er sånn i deres kultur. I tillegg har jeg fordelen av å kunne uttrykke meg selv på flere språk. Men den største fordelen er at jeg har fått tungen min til å bli vant til de fleste smaker av mat. Når jeg reiser tilbake til slektninger, kan jeg spise det de spiser, og det samme kan jeg gjøre når jeg er på besøk hos en norsk venn!

 

De globale unge

Personer som hovedsaklig har vokst opp utenfor sine foreldres kultur betegnes gjerne som third culture kids (tck). De bygger relasjoner til to eller flere kulturer, men opplever ikke full tilhørighet til noen av de. Likevel er elementer fra de ulike kulturene assimilert inn i personenes livserfaring. Tilhørigheten er gjerne til mennesker med samme bakgrunn.

Flere og flere mennesker opplever å vokse opp i to eller flere ulike kulturer. Vi kjenner det spesielt fra misjonærbarna, men også blant de som vokste opp med foreldre som av andre grunner bodde mye i utlandet. I dag er det enda vanligere å flytte mellom flere land, og også som flyktning vil man kunne oppleve seg som tck.

Vi har dermed fler og fler som ikke opplever den geografiske tilhørigheten som så viktig lenger. Landegrensene slettes ut og noen stiller spørsmål til om den tradisjonelle norske måten å gjøre ting på nødvendigvis er den beste. Det kan utfordre oss både når det gjelder å drive menighet og i forhold til livsstil og oppfatning av samfunnsspørsmål.

 

Les også

Økt antall lokallag i Ung baptist

"Etter å ha byttet ut medlemsprogrammet vårt er vi veldig fornøyde med resultatet når vi landet på 179 godkjente lokallag", sier Siri D. Fjeldberg, administrativ leder i Ung baptist.
Les mer

Ny daglig leder i Ung baptist

«Jeg har stor tro på at tro fører til handling», sier Kjell Einar Granholt, nyansatt daglig leder i Ung baptist.
Les mer

Vil ikke være et underholdningsbidrag

Barn og unges hverdag er fylt av mye «støy» i form av underholdning bare et tastetrykk unna. Caleb og Sarah ønsker å sørge for næring, liv og vekst blant ungdommene i Skien Baptistmenighet.
Les mer
1 - 3 av 56
...

© 2014 Baptist.no

Det Norske Baptistsamfunn  |   Chr. Krohgs gt 34, N-0186 Oslo, Norway
Tlf. (+47) 67103560  |   post@baptist.no
Gavekonto 3000.15.93672  |  VIPPS: 10910
Intranett 

Powered by Cornerstone