Frelsesoffiseren Hjalmar Hansen levde fra 1873 til 1952. Han hørte til pionergenerasjonen i Frelsesarmeen og ble frelsesoffiser i 1891, 18 år gammel. Da var det bare tre år siden Armeen kom til Norge. Det var pionertid, vekkelsestid og nybrottstid. Han begynte tidlig å skrive sangtekster, og inspirasjonen til disse kom på forskjellige måter. Mot slutten av sitt liv ga han ut en bok med noen av disse bakgrunnsfortellingene. I Frelsesarmeen huskes han først og fremst som «en korsets sanger», med tekster om både Golgata og Getsemane.

Den sterkeste fortellingen er nok den om sangen «Herligste navn som ble uttalt på jord». Det er trolig også den av sangene hans som huskes best fremdeles. Den egner seg bedre som solosang enn forsamlingssang, og brukes mye i begravelser.

Eldste sønn
 

SKREVET I SORG: Sangen «Herligste navn som er uttalt på jord» ble skrevet etter Hjalmar Hansens sønn døde i 1920. Dette kabinettkortet viser en annen ung gutt som døde på starten av 1900-tallet. FOTO: Nasjonalbiblioteket

Ekteparet Ellen og Hjalmar Hansen hadde fem barn. Sønnen Wilmar var eldst. Vinteren 1920 ble han syk. Det var muligens en hjernehinnebetennelse, men det kan også ha vært en ondartet svulst på hjernen.
En dag måtte legen fortelle foreldrene at denne tilstanden var det bare én utgang på. Da var Wilmar tilsynelatende bevisstløs.

Som far var Hjalmar Hansen opptatt av at sønnen skulle få «en god død», uten for mye kamp og med vissheten om frelse. Dette bad han om mens han knelte ved guttens seng, og holdt hånda hans i sin. Så merket han et trykk i hånda - kunne det være at Wilmar hørte hva han bad om?
– Kjenner du meg, Wilmar? Trykk hånden min dersom du kjenner meg, sa faren.

 Et trykk i hånden bekreftet at det var kontakt.

– Trykk hånden min dersom du hørte hva legen sa.

Nytt trykk.

– Trykk hånden min så hardt du kan dersom alt er i orden mellom Gud og deg, ba Hjalmar Hansen.
Han fikk et langvarig trykk som svar.

Samtaler
I de neste åtte dagene var den syke gutten i stand til å føre samtaler med foreldrene, søsken og med pleiepersonalet. Han ba også om at noen måtte komme og synge litt for ham. Om kvelden den nestsiste dagen leste foreldrene høyt fra Bibelen for ham, og de leste sangvers de visste han var glad i.
            Den siste dagen han levde foretok legen et lite inngrep for å gjøre de siste timene lettere for den syke. Etter operasjonen satt faren ved sengen og ba taust til Gud om at gutten hans måtte våkne en gang til. Da gutten slo øynene opp, så faren at blikket var blitt matt, og uten at han klarte å forhindre det, begynte han å gråte.

– Ikke gråt, pappa. Nå går jeg til Jesus, sa gutten. Så lukket han øynene for siste gang.

De siste timene lå han bare og døste. Faren satt ved sengekanten, holdt gutten i hånden og hvisket navnet Jesus inn i øret hans med jevne mellomrom. «Han besvarte det alltid med et forsøk på å smile og en lyd som uten tvil var et forsøk på å uttale navnet Jesus», skrev Hjalmar Hansen mange år senere. Slik satt han helt til døden kom, og Wilmar gikk bort «som når et lys brenner ned».

«Jesus, Jesus»
Da dødskampen var over, klarte ikke Hjalmar Hansen å få sove. I stedet fant ham fram penn og papir og begynte å skrive:

«Herligste navn som er uttalt på jord: Jesus, Jesus.

I det er frelse for hver den som tror: Jesus, Jesus.

Det har meg styrket i prøvelsens dal,
det har meg gledet i festsmykket sal.
Det inn i døden min trøst være skal: Jesus, Jesus».

hvisk det igjen og igjen og igjen: Jesus, Jesus!

Det skal forjage alt ondt og alt stygt,
det skal bort jage all redsel og frykt.
I dette navn skal jeg sovne inn trygt: Jesus, Jesus.»

Melodi

Ida Mathisen, kollega med Hjalmar Hansen og god venn av familien, fikk se teksten og skrev en melodi til den. Den er blitt sunget inn på plate av blant andre Olav Werner.
            Hjalmar Hansen skrev mot slutten av sitt liv at det hadde vært foreldrenes ønske at Wilmar skulle blitt frelsesoffiser og vunnet mennesker for Gud når han ble voksen. «Sånn ble det ikke. Men det synes som om mange skal bli vunnet gjennom den sangen som ble skrevet ved hans død». KPK