I år er det 130 år siden en ung mann ved navn Johan Halmrast satt på en hybel i Kristiania og satte ord på det andre siden har antatt var «en Tabor-opplevelse». Andre har kalt teksten han skrev «en reportasje fra påskemorgen». Vi kjenner salmen som «Å, salige stund uten like».

Johan Halmrast ble født på Lillehammer i 1866 som sønn av en forholdsvis rik trelasthandler. Han var nummer to i en søskenflokk på fem, men i motsetning til dem, var han svakelig fra fødselen av, liten av vekst, og med flere misdannelser. Pukkelrygg har vært nevnt; deformerte fingre og et hode som var stort i forhold til kroppen. «Nærmest dverg», beskrev Johan Falkberget ham som i den eneste øyenvitneskildringen som finnes av ham.
            Da Johan var 12 år gikk faren konkurs. Familien flyttet til Kristiania, og den svakelige Johan, som fram til da hadde levd et beskyttet liv hos foreldrene, måtte tidlig tenke på å forsørge seg selv. Noe fysisk arbeid kunne det ikke bli snakk om, men han var både intelligent og kreativ, så han begynte å skrive. Han leverte små notiser, artikler og annet stoff til blader og aviser, og skapte seg et levebrød på den måten.
            Han lærte seg flere språk ved selvstudium, oversatte bøker og skrev sine egne ting. Blant annet var han den første som oversatte brødrene Grimms eventyr fra tysk til norsk.
            Hans egne romaner var klassiske trivialitetsfortellinger, men alltid med et budskap som gikk i retning av det kristne. I alt skal han ha skrevet 30 romaner. Vi kjenner tittelen på om lag en tredjedel av disse. Da han døde, 46 år gammel, fant man to sekker med upubliserte manuskripter på det vesle loftsrommet der han bodde. De ble brent ulest. Men helst ville han være lyriker og aller helst salmedikter. Kristentroen var alltid dypt og inderlig til stede hos ham.
           
«Maria Magdalenas jubel»
Ingen vet hva som ga inspirasjon til teksten som skrev Halmrast sitt navn inn i norsk salmehistorie. Selv kalte han teksten «Maria Magdalenas jubel», og høsten 1890 sto det første verset på trykk i bladet «Sangertidende» i 1890. Året etter sto alle tre versene i en sangsamling som het «Noahs Due». Av de 225 sangene i denne samlingen, hadde Halmrast skrevet 14.
            «Dette er ingen nybegynnersalme,» skrev Johan Falkberget i en artikkel i menighetsbladet for Røros i 1936. Ting kan tyde på at Falkberget tok feil der. Johan Halmrast er det man må kunne kalle en «one hit wonder» i norsk salmehistorie. Ikke noe av det han senere skrev av lyrikk eller salmer kan måle seg mot denne.
            Sangen om Maria Magdalenas jubel kom også inn i sangbøkene til de ulike kristne organisasjoner og frikirker. Alt i 1895 hadde Det Norske Misjonsforbund tatt den med i sin sangbok «Evangelie Basun». I Frelsesarmeens sangbøker har den vært med siden 1900, og da Landstads Reviderte Salmebok kom ut i 1924 var teksten med også der.

Ambisiøst prosjekt
I oktober 1906 sendte Halmrast et brev til diverse kirkelige instanser med en såkalt «subskribsjonsinnbydelse» til et nytt, ambisiøst prosjekt: Han ville skrive salmer til de to nye tekstrekkene som Den norske kirke hadde tatt i bruk i 1886. Mange av dem manglet egne salmer, så behovet var helt opplagt til stede.  
            Dette hadde han ambisjoner om å møte: «Det er særlig i den sidste tid, mine tanker har vendt sig direkte mod religiøs diktning, og i særlig grad mod salmediktning, der nu forekommer mig at være den art af digtning, hvor jeg mest vil kunne gjøre fyldest for meg», skriver han. Sammen med innbydelsen la han ved et hefte med åtte salmetekster. Disse tekstene finnes fremdeles, blant annet i biblioteket til MF Vitenskapelig Høyskole i Oslo. Men det må bare erkjennes: De holder ikke mål. Noen av dem kan nok ha en kime i seg til en god salme, men mer er det heller ikke.
            Han fikk da heller ingen respons på innbydelsen.
            De siste årene hans ble tunge. Han klarte ikke å skrive like mye som før, men venner i Frelsesarmeen skaffet ham små korrekturoppdrag og sørget for at han fikk mat i kroppen. I november 1912 døde han av lungebetennelse. Da han ble begravet, var faren, broren og fire offiserer fra Frelsesarmeen de eneste som møtte fram. Lenge var graven ukjent, og man trodde den var slettet, men i forkant av 100-årsdagen hans i 1966, klarte man å lete den opp, og kristne journalister i Oslo-pressen bekostet en minnestein på graven. Den kan man fremdeles se på Vestre gravlund i Oslo.
            På steinen står det andre av de tre versene i den reportasjen fra påskemorgen som han formet ut 22 år tidligere. KPK