Av Siri D. Fjeldberg

- Det er veldig, veldig vanskelig, forteller Benjamin. I september fant de ut at Mursal var gravid, på tirsdag var det begravelse for barnet som hadde en så stor hjertefeil at det ikke ville være levedyktig. De gav henne navnet Mathilde, oppkalt etter dommeren i Tingretten. Baptistmenigheten Mursal var tilknyttet i Kiel ordnet med sermoni og gravplass. Dagen etter reiste de til Norge.

Det har vært en lang vei fram til de endelig kunne være sammen på norsk jord. Paret er opprinnelig fra Afghanistan. De giftet seg i 2007. Noe som har vært stridens kjerne i årene fra søknaden om familiegjenforening ble sendt i 2013 og til Mursal endelig er i Norge.

Paret giftet seg i 2007 og bodde i Afghanistan i ett år før Benjamin reiste til Iran for å jobbe. Han ble der i tre år. I løpet av den tiden ble han kjent med Bibelen gjennom au pairen til en kollega som var fra Filippinene. Etterhvert sluttet han å å tro på Islam, og opplevde at det Guds kjærlighet kom inn i hjertet hans. Han fortalte en fjern slektning av ham hvor godt han opplevde det og hvor bra det var å lese i Bibelen. Dette startet alle problemene. Slektningen fortalte det til sin far, som igjen kontaktet Benjamins far i Afghanistan. Faren til Benjamin ringte ofte, han fortalte det til politiet så Benjamin måtte forlate Iran og dra videre. Flukten gikk via Tyrkia og Hellas, deretter med til Tyskland. På toget fra Tyskland til Malmø ble de vekket midt på natten i Danmark for passkontroll. De var fire stykker i en sovekupe. Benjamin ba til Gud om at han ikke skulle bli stoppet, og mirakuløst nok ble bare de tre andre sjekket. De så ikke Benjamin i overkøya. Benjamin kom seg til Norge og fikk opphold i februar 2012. Han flyttet til Harstad og ble der i to og et halvt år.

Mursal bodde fremdeles med familien til Benjamin i Afghanistan. Fordi alle visste at Benjamin hadde konvertert fikk de problemer og flyttet til Kabul. Men det var vanskelig og de prøvde å presse henne til å skille seg fra Benjamin. I 2018 var det så vanskelig at Mursal ville komme seg til Europa for sin egen del. Flukten gikk via Iran, men første forsøket stoppet på grensen til Tyrkia. Neste forsøk gikk via Pakistan, over fjellet til Iran og til Tyrkia. Fra Tyrkia tok hun båt til Lesvos. Der havnet hun i flyktningleiren Moria. Hun fikk midlertidig opphold i Hellas, men valgte å prøve å fortsette reisen til Norge. En gang ble hun stoppet i på flyplassen i Polen og sendt tilbake til Hellas, men til slutt endte hun i Tyskland og Kiel. Selv om flukten var vanskelig kunne hun hele veien se at Gud var med gjennom møter med mennesker som gjorde at hun ikke var alene.

Benjamin søkte første gang om familiegjenforening litt over et år etter at han fikk opphold. Når det har gått over ett år før han søker kommer kravet om inntekt, som gjorde at han fikk avslag første gangen. Han flyttet derfor til Lillestrømområdet og klarte å få seg jobb med høy nok inntekt, og søkte på nytt. Da han igjen fikk avslag var det spørsmål om ekteskapet var gyldig. Begrunnelsen var at siden Benjamin hadde konvertert, ville ekteskapet etter Sharialoven og andre lover i Afghanistan ikke være gyldig lenger. Etter denne avgjørelsen har det i alle forsøkene og klagene handlet om nettopp dette, om ekteskapet er gyldig eller ikke. UDI og UNE mente at det var det ikke.

Den siste utveien ble å gå rettens vei. Benjamin tok kontakt med Hermod Bakkevoll som han kjente fra tiden i Harstad, og fikk via Rettferdighetskomiteen i Baptistsamfunnet halvparten av pengene til å dekke advokat. Resten ble dekket via en facebookinnsamling. Hermod Bakkevoll var også et av vitnene i rettssaken.

Og – endelig! I Tingretten nådde de fram. Der ble det fastslått at UDI og UNE ikke har gjort nok for å sjekke gyldigheten av vigselsdokumenter de faktisk klarte å framskaffe. De hadde heller ikke lagt vekt på at Benjamin fra første søknad om opphold hadde sagt at han var gift, noe som skal vektlegges fordi det er et mer tidsnært bevis og har blitt gitt før søknaden om familiegjenforening. Avslagene de hadde fått ble derfor dømt ugyldige, og de kunne endelig flytte sammen i Norge.

Selv om dette er en gladhistorie, er det ikke over. Problemene, flukten, ventetiden og sorgen over å miste et barn har satt sine spor. De håper det skal bli bedre etterhvert nå som de er sammen, men fremdeles er det mange tårer og sår som skal gro.