Av Siri D. Fjeldberg
«I Ung baptist ønsker vi å skape det vi foreløpig har kalt en arena for vanskelige samtaler, forteller Sveinung Vaagen. «Å ha en slik arena kan fylle flere nyttige funksjoner, f.eks. trening i å lytte til ulike meninger, trening i å formulere egne standpunkter, være redskap for å utvide egen forståelse og horisont – og ikke minst gi mulighet for å lette på trykket under konflikter. Jeg ser først og fremst for meg disse samtalene som en åndelig øvelse – et sted hvor Den hellige ånd virker i den enkelte og i blant oss. Det skjer når vi lytter til andre sine meninger, spørsmål og undringer og når vi samtidig deler våre egne. Gud taler naturligvis når vi leser Bibelen eller ber eller lovsynger, men også gjennom samtale som er lagt i Guds hånd. For at dette skal fungere, må alle som deltar i samtalene, legge av seg sine roller, posisjoner og verv og alt ansvar som de har utenfor denne samtalearenaen. Jeg må «glemme» at jeg har ansvar som daglig leder i Ung baptist. Det gjelder ikke her. Her står hver enkelt bare til ansvar overfor Gud og sin egen samvittighet.»
Foreløpig har bare landsstyret i Ung baptist vedtatt at vi skal jobbe med dette. Og det er ikke avgjort hvordan det skal se ut i praksis. Planen er å samarbeide med en ekstern aktør som har mer erfaring med dialog og kan hjelpe til både med planlegging og gjennomføring. En tanke er å samle folk f.eks. en lørdag til samtaler og god mat. Samling bør ha ulike temaer med ulike konfliktlinjer for at flere skal ha interesse av å delta og flere se at de i hvert fall er enige i noe.
«Jeg håper de som deltar får øvd seg på å lytte mer til Guds stemme og mindre til ferdige fasiter» fortsetter Sveinung. «Målet må være vi kan være med på å skape en kultur for å lytte til hverandre og lære av hverandre og respektere hverandre. Jeg tror også det kan være godt å bli lyttet til og tatt på alvor av andre selv om vi er uenige. Ingen skal vinne en debatt, og da tror jeg flere våger å si det de tenker. Det gir fellesskapet en god mulighet for å i sum bli klokere. Det er heller ikke dumt å erfare at det kan være godt å være sammen med folk selv om de har meninger som i utgangspunktet er uforståelige eller provoserende. Det som derimot neppe kommer ut av slike samtaler, er enighet. Det er opp til enhver å erkjenne hva samtalene har ført til. «Har jeg endret noen standpunkt eller ikke, har jeg tro på mer samarbeid på tvers av forskjeller eller ikke?» Vi skal alltid snakke med og om hverandre med respekt, men utenfor denne samtalearenaen er alle i sin fulle rett til å kjempe for det de mener er riktig teologi eller riktig strategi. Det er ikke noe galt i å stemme hverandre ned på et årsmøte for eksempel, men den som har øvd seg på dialog og erfart Den hellige ånds tale gjennom vanskelige samtaler, den blir mer kreativ og tenker seg svært godt om før konflikter settes på spissen.»
På spørsmål om han ser noen utfordringer med dette svarer han med et smil: «Når mennesker kommer sammen for å ha vanskelige samtaler, så kan jo alt gå galt! Samtalene kommer til å røre på dypet. Dette er ikke bare en teoretisk øvelse, så det er opplagt en risiko for deltakere å bli såret eller skuffet. Men en sånn risiko må vi alltid ta i håp om å vokse som mennesker og gå nye steg i etterfølgelse av Jesus. Jeg lurer også på hvem vi klare å rekruttere til å delta. Hvis det bare blir folk som allerede er veldig flinke til å snakke for seg eller som liker å utfordre det bestående, så kan det bli for ensidig. Vi behøver å samle folk med ulike ståsteder og ulike erfaringer.»