Av Siri D. Fjeldberg

I Espen Thilesen sin artikkel om migrantmenigheter tok han opp selve bruken av ordet migrantmenighet, men også at vi må se på hva menighetene faktisk gjør. Fra utsiden kan det se ut som noen få familier fra en etnisk minoritet møtes en gang i uka for å holde gudstjeneste. Men det er stor sannsynlighet for at det er mer som skjer enn det vi oppfatter.

«85 % av alle Chin-menighetene har egne misjonsprosjekter i hjemlandet», forteller Peter Ngaidam. « De har prosjekter som støtter fattige barns skolegang, noen fokuserer mest på jenter i den forbindelsen. De støtter misjonærer og evangelister og noen støtter bygging av kirker på ulike steder. Det er mye forskjellig. Det er mer vanlig med sosiale prosjekter i hjemlandet enn i lokalsamfunnet i Norge.»

At fokuset ligger på hjemlandet er naturlig med tanke på de sosial forskjellene mellom landene. Men det som også er en vesensforskjell er det europeiske samarbeidet innenfor de etniske gruppene. Den Vietnamesiske Baptistmenigheten i Oslo er et godt eksempel. De driver et stort misjonarbeid i Vietnam, men jobber også med menighetsplanting på tre ulike steder blant vietnamesere i Tyskland.

I noen menigheter finner vi ivrige pastorer eller forstandere som reiser mye. «Jeg reiser reglemessig til både Sverige, Finland og Nederland», forteller Eh Ka Mwee Sein som også er forstander i Setesdal Baptistmenighet. «Det at vi er en liten menighet i Norge betyr ikke at det ikke gjøres et stort og viktig arbeid for Gud.»

Peter Ngaidam forteller også om et nært samarbeid blant Chin-folk i Europa. «Det blir arrangert felles ungdomskonferanser hvert år. En er en Youth Camp med fokus på Bibel og evangelisering og en har fokus på sport og kultur. I tillegg er det jevnlige møter for ledere hvor man snakker om felles internasjonalt misjonsarbeid.»

Illustrasjonsbilde fra en av Peter Ngaidams turer til hjemlandet, der formidling av hjelp og støtte fra "landsmenn" i Norge er en viktig oppgave. Foto: DNB