Kommentar av Siri D. Fjeldberg

Foto fra gruppesamtale på Lillehammer: fv Sissel Merete Berg, Pau San, Hilde Berg og Rolf Lørum

Det er ingen små, enkle spørsmål som er servert rundt bordene i dialogen som foregår i hele Baptistsamfunnet denne høsten, og med en trampende elefant spaserende rundt i tillegg så blir det ikke bedre. Men likevel oppleves dialogen som nyttig og viktig. «Det er første gang jeg sitter i en så nøytral gruppe at jeg kan snakke åpent». Kommentaren sier mye om hva baptister ikke har gjort på mange år, nemlig å sette seg ned og snakke åpent om de vanskelige tingene uten en opplevelse av å bli halshugd og avbrutt hvis det er uenighet. At samfunnet generelt har beveget seg over til mer polariserte måter å kommunisere på hjelper heller ikke. Trenden sprer seg fort også i kristen-norge.

Et av spørsmålene som skal besvares i grupper er: Hva er det som binder oss sammen? Er det omsorgen i det lokale fellesskapet, troende dåp, blandingen av selvstendighet lokalt og samarbeid sentralt, tanken om at hver enkelt har ansvar for bibeltolkningen og å bringe sitt syn inn til fellesskapet for å søke Guds vilje? Eller er det noe helt annet? Hvis vi i tillegg legger til de ulike kulturelle retningene som har kommet til de siste tiårene, så får vi enda flere svar. Et typisk baptistisk fenomen om at der to eller tre baptister er samlet, er det fire til fem meninger blant oss.

Å skulle sette seg inn i andres ståsted kan være smertefullt. Tør vi å gjøre det? Tør vi å lytte uten å skulle argumentere imot? For hver enkelt er dette personlig og viktig. Det er viktig å bli sett og hørt, og forhåpentligvis bli forstått. Men like viktig må det være å kunne forstå de du snakker med. Den ærlige dialogen krever trygge rammer og gode lyttere. I Stavanger beskriver en gruppe det som å skulle gå mot en grøft, men man stopper på hver sin side fordi man ikke finner en bro. Det mangler noe for å møtes.

Men når vi endelig får satt oss ned kan vi kanskje høre ulike historiefortellinger:

1. Samfunnet har gått fra å være basert på en kristen kulturarv og blitt sekularisert. Den liberale teologien og etikken har fått mer og mer plass også i kirken. Å være kristen i dag betyr å ta avstand fra denne utviklingen. Det betyr at vi må stå imot endringene i kulturen og i hvert fall unngå at den strekker seg inn i kirken.

2. Mennesker har alltid hatt behov for å plukke ut og stigmatisere en gruppe mennesker. Ofte har kristne deltatt i stigmatiseringen ved å se på de som syndefulle, marginale eller mindreverdige. F eks synet på kvinner, urbefolkning eller slaver. Derfor ønsker man å anerkjenne LGBT+ personers kamp for like rettigheter i samfunnet og ser på kirkens rolle som en som står på minoritetens side i kampen.

(Basert på historiebeskrivelsene i Changing our mind, David P Gushee m.fl, 2015, 2nd edition.)

Dette er en forenklet beskrivelse og dekker på langt nær hele bildet, men kan gi oss et lite glimt over på den andre siden.

For mange som følger den første historien er det så mange kamper man allerede har tapt kulturelt sett, og samfunnet lider under mange skilsmisser og at det er en trend med uforpliktende sex. Derfor er det så viktig at man ikke gir etter i dette ene spørsmålet. Frykten for at å si ja til forpliktende samkjønnede relasjoner betyr at man vil måtte åpne for alt annet også, som poliamorøse forhold. - Og vi snakke om en helt reell frykt.

At samfunnet lider under mange skilsmisser og seksualisering er det ingen uenighet om, og langtidskonsekvensene av dette har vi ikke sett ennå. Men spørsmålet fra mennesker som følger den andre historien er om det er LHBT+ personene som skal stå ansvarlig for alle andre etiske samlivsspørsmål. Er det de likverdige, forpliktende relasjonene mellom to av samme kjønn som skal være grenselinjen?

Så her står vi på to sider av grøfta. Kan vi få noe ut av dialogen så må vel det være noen av likhetene som tross alt er der. Vi har alle:

- En tro på at Bibelen er rettesnor for tro, liv og lære. Kanskje leser vi med ulike briller, men respekten for Bibelen som Guds ord er like stor.

- Et ønske om å ha Jesus som Herre i livet.

- En forpliktelse til fellesskapet for å finne Guds vilje med våre liv og våre menigheter.

- Et ønske om å se mennesker frelst i vår tid.

- Et ønske om at menigheten skal være en sunn motvekt og en positiv aktør i samfunnet.

På Lillehammer munnet dialogen ut i en vektlegging av betydningen av bibelstudier i fellesskapet, og at flere menigheter er små og har lite ressurser og trenger hjelp og støtte fra de andre. Vi erkjenner behovet for fellesskapet. Og kanskje er det nettopp dette som er nøkkelen. At den baptistiske identiteten ligger i at vi ser behovet for hverandres ulikheter for å finne Guds vilje i vår tid.