Grupper på 15 – 20 personer møtes hver uke for å spare penger. Hver enkelt bestemmer seg for hvor mye hun har mulighet for å sette til side, og noen klarer ikke mer enn 50 øre per uke.

Alle som deltar forplikter seg på å spare det samme beløpet hver uke, og de får en «bankbok» hvor det blir ført opp hver gang de setter inn penger. Pengene oppbevares i en kasse med to hengelåser, og nøklene befinner seg hos to forskjellige personer. I tillegg befinner kassen seg hos en annen person, så de må alltid være minst tre personer tilstede for å åpne den.

Til avtalt tid får alle utbetalt pengene de har spart, og så begynner de på nytt.

Det å få en sum penger utbetalt med jevne mellomrom er til stor hjelp for medlemmene i gruppene. Det gir for eksempel mulighet til å betale skolepenger for både jenter og gutter i familien, kjøp av madrasser til sengene og innkjøp av geiter eller høner til oppdrett, noe som kan øke inntektene. Blant menn som er med i sparegruppene, er det noen som forteller at de endelig har fått råd til å betale medgift for konen – som de kanskje har vært gift med i ti år.

I tillegg til å «sette inn penger» hver gang de møtes, får medlemmene også undervisning om hvordan en kan starte små, inntektsbringende aktiviteter. Innkjøp av smådyr til oppdrett er for eksempel en slik aktivitet. Noen har også brukt sparepengene til å kjøpe seg en symaskin slik at de kan produsere klær for salg, eller kun til å ta sy-oppdrag.

Tanken bak spare- og lånegruppene er at medlemmene i gruppen skal kunne ta opp lån i kassen for å starte en butikk eller annen aktivitet som gir inntekt. Det skal da foreligge en konkret plan for tilbakebetaling inkludert renter. Foreløpig har gruppene i Bas-Uélé kun fungert som sparegrupper, men de har planer om å få til låneordningen også etter hvert.

Det er rundt 12.000 personer som deltar i disse gruppene i Bas-Uéle, og de er veldig fornøyd. Tidligere har flere vært med i et opplegg som de kaller «likke-limba». Det fungerer slik at en gruppe kvinner møtes og betaler inn et likt beløp. Hver gang er det en av kvinnene som får hele beløpet. Problemet var at det ikke fantes noen form for forpliktelse til gruppen, og mange trakk seg ut når de hadde fått sin utbetaling.