Av Roger Dahl

Jarle Stensbøl og Åge Skyer har stått i spissen for dugnaden. Vi tok en telefon med Jarle for å høre hvordan det har vært denne gangen.
– Det er fint å kunne bidra i ett arbeid der de lokale er så delaktig, svarer Jarle umiddelbart og understreker:
– De er langt på vei selvhjulpne, men er avhengig av bistand økonomisk for å kunne gjennomføre prosjektene sine.

«Tenki tenki»
Dugnadsgjengene har vært i Tonko Limba, der det de siste årene er plantet ett nettverk av menigheter der Philip Kamara er svært sentral i arbeidet.

– Det er en opplevelse å følge han fra sidelinjen. Alle pastorene i menighetene kommer på besøk og de planlegger arbeidet videre. Det er i hovedsak unge menn med mye engasjement, sier Jarle, som sammen med de andre dugnadsarbeiderne bodde i «Kompounden», som brukes som base for menighetsplantingene i området.

Jarle Stensbøl forteller at Philip har en sterk posisjon i lokalsamfunnet, og virksomheten i «Kompounden» er gjenstand for mye oppmerksomhet, hit kommer det alle typer mennesker, som høvdinger og sjefer fra fjern og nær, pastorer og lærere, unger med ved på hode som gaver og damer med fat fulle av bananer.

– Alle skal innom for å hilse på og diskutere ett eller annet, sier Jarle og fortsetter:
– Selv landsbyens imamer kommer hit for å få råd og hjelp, alle er vennlige, hilser og sier «tenki tenki». De er selvfølgelig veldig takknemlige for at vi er der, har sett deres behov og kan bidra.

Arbeidsomme
– Det skjer noe hele tiden, på alle fronter, men det er ikke stressende, fortsetter Jarle Stensbøl og mener det er noe med lynnet til folk. Om det er noe som ikke kommer eller som er galt, trekker folk på skuldrene og ser litt oppgitt på oss og sier: «This is Africa.».

– Men det skal sies, dette er ett arbeidsomt folk, her er det mange kraftfulle menn og damer, og det gjøres et realt fysisk arbeide. Som tømrer er jeg imponert av å se det de får til med enkle midler, vi snakker om hammer, fin- og grovtannede håndsager og håndhøvler, sier Jarl og avslutter:
– Det er godt å være der å få oppleve deres tro og deres lyst til å bety noe for lokalsamfunnet.

Tre kirker og ei fødestue
Dugnadsgjengen fra Skien var involvert i tre kirkebygg, både nybygde og renoveringsprosjekter.
Jarle Stensbøl forteller om ei nybygget kirke som ble fullført med pussearbeider, vinduer, dører og friske farger. Nødvendig inventar hørte også med som del av arbeidet. Opprinnelig var det bambuskirka på drøyt 20 kvadrat. Nå står det en flott murbygning på 150 kvadratmeter.

I tillegg har dugnadsgjengen gjort en innsats på fødestuen i nærheten. De har pusse opp bygget, gjort nødvendige reparasjoner og malingsarbeider som skal til for å løfte kvaliteten. Og de har installert solcellepanel som forsyner klinikken med lys, og tatt med utstyr til bygget.

– Bjørg Hafredal besøkte denne klinikken sist vi var på dugnad, sier Jarle og fortelle at de gjerne ville gjøre noe for å bedre den. I mellomtida har ebolaepidemien herjet landet. Etter det fikk klinikken en del støtte etter det, så når Skiensfolket kom var klinikken i bedre stand enn de regnet med.
– Derfor fikk vi gjort enda mer, som bygging av bad og toalett der, forteller Jarle og føyer til:
– Dessuten hadde vi med oss Lars Lien fra Hamar, sier Jarle, og forteller om at Lars fikk i gang både defekte vannpumper og en traktor som ikke hadde gått på årevis.

Femte dugnaden
Fem ganger har norske baptister, organisert av Skien-folk, vært i både Kamerun og Sierra Leone på dugnadsarbeid.De to siste gangene i Tonko Limba hvor Philip Kamara har stått i tjeneste gjennom flere år. Han har plantet tolv menigheter i dette området, og med hjelp fra Norge har det blitt satt opp flere kirkebygg.

Dugnaden ble organisert i grupper på tre personer på 14 dages opphold i perioden fra 18. mars til 30. april. 15 stk. totalt.
– At vi har blanda grupper, mange menighetsfolk, men også venner utenfra, er veldig positivt, sier Jarle som mener det er viktig at menneske utenfor kirka får et innblikk i hva misjon er for.

Dessuten kjenner vi på en så stor takknemlighet over det vi har her hjemme, som vi ofte tar som en selvfølge, sier Jarle og avslutter med at det selvsagt en opplevelse å være på gudstjeneste.
– Da kjenner vi at det er fellesskap og en nærhet.