Tekst og bilder: Knut Erik Landgraff

Karin Ovidia Dittmann Korsveien, som er medlem i Raufoss Baptistmenighet ga i fjor høst ut den gripende selvbiografien "Født i feil land".

– Da jeg ryddet i dødsboet etter mor fant jeg to tettskrevne kladdebøker gjemt på bunnen av en eske. Noe kjente jeg igjen fordi hun hadde fortalt det til meg, men andre ting var helt nytt, sier Karin.

Det er ikke alt man forteller sine barn. De siste 21 årene har hun bodd på Raufoss. Der er hun gift med nærosingen Eivind Korsveien, og aktiv i baptistmenigheten. Eivind er glad for at kona endelig tør stå fram med sin historie. En gulnet dåpsattest viser at Karin ble født i Berlin sommeren 1943. Hennes far var en tysk soldat stasjonert i Norge, hennes mor var norsk.

Skjebnemøtet

De to ungdommene traff hverandre første gang under en skitur i Drammensmarka året før. Senere ble faren overført til Østfronten. Der fikk han armen smadret av en russisk kule, ble sendt hjem og dimittert som invalid. Karins mor dro til Tyskland, og havnet i Berlin. Der fødte hun Karin 14. juli 1943. De alliertes bombing av den tyske hovedstaden i full gang.

– Mor fortalte at de var om lag 30 barselkvinner på klinikken, alle utlendinger. Nå flyalarmen gikk personalet i bomberommene. Mødre og barn ble trillet ut på en veranda. Men som dere ser, jeg overlevde, smiler Karin. Samtidig rullet Tyskland videre mot kaos og sammenbrudd. Sin far traff Karin først i voksen alder.

Fritt vilt

Våren 1945 rykket Den røde hær inn i Tyskland fra øst. De russiske soldatene fikk praktisk talt frie hender overfor tyske sivile, og forgrep seg grovt. - Hevn for Stalingrad, lød forklaringen.

– De var på jakt etter tre ting: Klokker, vodka og kvinnfolk, sier Karin. Kvinner i alle aldersgrupper var fritt vilt. Den britiske militærhistorikeren Antony Beevor har beregnet at millioner tyske kvinner ble voldtatt.

Bare i Berlin ble minst 100.000 kvinner skjendet våren 1945. Av disse døde ca 10.000 etter voldtektene, som gjerne ble avsluttet med en kule i hodet. Beevor bygger sine tall på tyske og russiske militærarkiver, samt brev og dokumenter fra ofrene. Karins mor stakk seg unna med datteren, og klarte senhøstes 1945 å ta seg til en oppsamlingsleir i Nord-Tyskland.

Hushjelp søkes

– Vi klarte å komme oss til Norge, men mor var redd. Hun visste at jenter som hadde barn med tyske soldater risikerte å bli snauklipt, internert eller det som verre var. To ganger klarte hun å rømme fra mobben, sier Karin. I årene som kom flyttet mor og de Østlandet rundt under falskt navn.

– Mor svarte på annonser med teksten "Hushjelp søkes, barn ingen hindring". Da fikk hun napp på avsides gardsbruk med halvrare ungkarer.

– Avsides var bra, for da slapp vi å omgås folk. Og første måneden fikk mor alltid lønn, kost og losji. Senere kom krav om andre tjenester. Da ble det alltid bråk og spetakkel, sier Karin. Moren pakket kofferten, og så dro de videre.

Stadig skolebytte

Karin byttet skole 14 ganger. Da hun skulle konfirmeres, nektet presten å ha noe med henne å gjøre, inntil en tante slo i bordet og ordnet opp.

– Konfirmasjon var viktig på den tiden, for uten fikk du ikke jobb, sier Karin. I perioder bodde de sammen med Karins besteforeldre og onkel på Konnerud ved Drammen. Huset var ei hytte på ti-tolv kvadratmeter snekret av brukte forskalingsbord.

– Det var nok trangt, men som barn syntes jeg bare det var koselig. Vi må imidlertid ha vært fryktelig fattige. Jeg arvet et par støvler i størrelse 42 som jeg måtte bruke i flere vintre på barneskolen. Jeg ble ertet, men husker en venninne som forsvarte meg. Hun sa at Karin har store føtter, og det kan hun faktisk ikke noe for, sier Karin og smiler.

Dekknavn Olsen

Sitt tyske fødenavn Dittmann våget hun ikke å bruke i sine yngre dager. I flere år kalte hun seg "Karin Olsen". Hemmeligheten måtte beskyttes, men folkesnakket går fort og når langt.

– I 1985 flyttet mor til Torpa, hvor hun trodde seg trygg. Men hun hadde bare bodd der en uke da hun etter en snartur på butikken kom hjem og fant en pappkartong med hakekors spikret opp på portstolpen, forteller Karin. Helt til det siste var feiring av frigjøringen i 1945 noe av det moren fryktet mest. Det førte vonde minner opp til overflaten, og kanskje kunne folk finne ut ting og baksnakke henne.

Gruer seg

– Jeg gruet meg til å stå fram, men dette har ligget inne i meg bestandig, og nå skal det ut. Etterpå trenger jeg ikke lenger late som om jeg er enn annen enn den jeg er, sier Karin. Frykten for skam og fordømmelse har hele livet ligget som en skygge over tilværelsen.

– Alle sier at jeg er så tilpasningsdyktig, og det er nok riktig. Det å skjule sannheten har gjort meg usedvanlig tilpasningsdyktig. Og flink til å lese stemninger, god til å se varselsignaler. Men hvis man lever slik hele livet, er det deler av deg sjøl du ikke tør utvikle, resonerer Karin. Hun understreker at hun ikke gir ut bok i håp om å tjene penger, men for å skrive av seg en byrde hun har båret på store deler av livet.

Fakta:

• Helle Aarnes utga i 2009 den prisbelønte boka ”Tyskerjentene - historiene vi aldri ble fortalt”. Hun fastslår at de fleste tyskerjenter tilhørte arbeiderklassen, slik de fleste nordmenn gjorde på den tida. Og langt færre var medlemmer av NS enn gjennomsnittet av jenter i samme alder.
• Kontakten kunne variere fra kynisk prostitusjon til spinnvill tenåringsforelskelse og livslange kjærlighetsforhold. Jentene kom fra alle samfunnslag og yrkesgrupper. Det fantes ingen "typisk tyskerjente". Aarnes resonerer seg fram til at kanskje så mange som en av ti norske jenter hadde tysk kjæreste i kortere eller lengre tid.
• Det var over 360.000 tyske soldater i Norge ved krigens slutt, så nær kontakt med okkupasjonsmakten var uunngåelig mange steder. Spesielt i de nordligste fylkene, der det stedvis var flere tyskere enn nordmenn Et enkelt kinobesøk med en tysk bekjent kunne være nok til å bli angitt som "tyskertøs" og internert ved frigjøringen.
• Det er anslått født mellom 10.000 – 12.000 barn med norsk mor og tysk far. Mange hadde en tøff oppvekst etter krigen. Stortinget vedtok i 2005 at krigsbarn innen 2007 kunne søke om billighetserstatning fra staten. Den kunne variere mellom 20.000 og 200.000 kroner, avhengig av fremlagt dokumentasjon om frem og tilbakesendelse mellom Norge og Tyskland, urettmessig adopsjon, mobbing osv.