Av Koll Kyllingstad

Sangen, som er kåret til verdens mest brukte kristne sang, ble brakt over Atlanteren til Norge av «Herrens narr», som han kalte seg selv, Alfred Liland.

Det var misjonsforbunderen Carl Boberg som skrev den, den gjort kjent av en metodist og baptist, George Beverly Shea og Billy Graham, mens baptisten Alfred Liland tok sangen med seg hjem til Norge, og en annen baptist, Knut J. Andersen, ga den norsk tekst. «O store Gud» er kanskje mer baptistisk her til lands enn de fleste er klar over?

Den er i bruk i alle kirkesamfunn og organisasjoner om enn med noe forskjellig tekstvariasjon. Den oversettelse som uten tvil er mest i bruk, er Knut J. Andersen sin. På det første opptrykk av sangen på norsk, utgitt av Norsk Litteraturselskap, kan vi på baksiden av noten lese opprinnelsen og historien om sangen.

Svensk sangskatt med lang vandring

Den er skrevet av Carl Boberg i 1885 på en svensk folketone, og hadde opprinnelig ni vers. Gunnar Bonsaksen forteller i sin bok «Syng med – historien bak sangene» at unge Carl Boberg var på vei hjem fra et symøte hvor han hadde holdt andakt.

Det var en vakker sommerkveld, som plutselig ble hjemsøkt av lyn og torden. Regnet øste ned i noen øyeblikk; så var det over, og det ble blikk stille. Idyllen var gjenopprettet, og regnbuen strakte seg over himmelen. Det hadde vært gravferd, og klokkene kimet fra klokketårnet.

Carl gikk ikke til sengs denne kvelden før han hadde omsatt sine inntrykk i poesi. Sangen stod første gang på trykk i Mönsterås-Tidningen i 1886. Carl Boberg tilhørte Misjonsforbundet i Sverige, og sangen kom i Svenska Missionsförbundets sangbok i 1894.

Den ble oversatt til tysk i 1907 av Manfred von Glehn i Estland med navnet «Wie groß bist Du». I 1927 publiserte Ivan Stepanovitj Prochanov en russisk versjon, som metodistmisjonæren Stuart K. Hine fant i Ukraina og oversatte til engelsk som «How Great Thou Art».

Landeplage «Over there»

Denne oversettelsen fikk sangeren George Beverly Shea stukket i hånden av en kjenning på Oxford Street i London i 1954. Først når ha kommer hjem tok han fram sangen igjen og «oppdaget» den.

Beverly Shea sang den for første gang i 1955 på Maple Leaf Garden i Toronto, under Billy Grahams korstog der. Møtene ble sendt i radioprogrammet «Hour of Decision», og det fortelles at radiostasjonen fikk lytterbrev på lytterbrev om sangen. «Spill den på nytt», «Har Beverly Shea spilt den inn, hvor kan jeg få kjøpt den?»

Det ble skrevet og ringt til Billy Graham organisasjonen med beskjeder om at folk ville komme til korstoget i busslaster for å høre sangen. Det kunne nesten virke som de ville komme mer for sangen enn for talen.

Se film der George Beverly Shea synger «How great thou art» på en av Billy Grahams store kampanjer i 1957 og kjenn på hvordan Alfred Liland må ha opplevd stemningen

Sangen gikk som ild i tørt gress, og ble raskt Amerikas mest populære kristne sang. Etter et par tre år i Canada og Amerika kommer den så endelig til Norge.

Fra Amerika til Norge

Alfred Liland tilhørte baptistmenigheten på Ålgård. På 50-tallet emigrerte mange rogalendinger til Amerika, noe som ikke var ukjent i familien Liland heller. Alfred fulgte i 1955 etter i brødrenes fotspor. Han jobbet både med skogshogst og laksefiske, og ble værende i Amerika i nærmere tre år.

i Amerika oppsøkte han baptistkirker, som han var vant med her hjemme, og fikk der høre sanger som var nye for han. En av sangene som brant seg fast i han, var sangen «How Great Thou Art».

Sangen var ny for Alfred, og selv om han hverken sang eller følte han selv hadde øre for musikk, så slapp ikke denne sangen han. Språket «over there» fikk han ikke lært seg noe særlig, men han fikk med seg deler av sangen, og det var nok melodien som tonet i bakhodet på han.

Sangskatt på norsk

Alfred hadde tatt fireårsstudiet ved baptistenes misjonsskole og virket noen år som evangelist før han reiste over til Amerika. Alt var ikke like lett for han når han gjorde en del ting på sin måte.

Han forsøkte alltid å sette Gud foran, men det passet ikke for alle, og han ble derfor ofte bebreidet for sin måte å være og gjøre ting på. Kritikken bet ikke på han – og han var ikke redd for å være annerledes og heller ikke for å kalle seg selv «Herrens narr». Og det skulle bli nettopp «Herrens narr» som brakte «O store Gud» til Norge. Alfred var nok ikke helt klar over hvilken sangskatt han hadde med seg i bagasjen.

Vel tilbake i Norge kommer han og sangen til Ualand i 1958. Han bodde på gården Birkemo sammen med broren, men hadde ikke mye ro etter han var kommet hjem. Han måtte på toget til Oslo og baptistsamfunnets kontor. Der kjente han Knut J. Andersen som på den tiden var ungdomssekretær i Norsk Baptistungdom. Han gav sangen til Knut og ønsket han skulle gi den norsk tekst.

Andersens datter, Lise-Barbro Westre, forteller at hun husker at faren brukte mye tid på å skrive - oversettelser og egne tekster. Etter at han hadde gitt Carl Bobergs sang norsk tekst, kan hun erindre en ydmyk stolthet hos faren over å ha fått gitt oss denne mektige sangen i Norge.

Knut Andersen var på den tiden også redaktør av Norsk Baptistungdoms julehefte Ungdommens julebok, og det naturlige for han var å publisere denne nye sangen i årets julehefte. I samme julehefte finner vi også annonse for eget opptrykk av sangen med noter som var gjort på Norsk Litteraturselskap samme året. Noten som var trykket hadde fire vers, mens i Juleboken står sangen med hele sju vers.

Sangen blir kjent

Som nevnt er første annonse for opptrykk av sangen i juleheftet i 1958, og prisen for noteopptrykket med 4 vers var en krone pluss porto. Notene var kanskje mest beregnet for solister og mindre sanggrupper, og jeg har forhørt meg litt rundt om hva folk husker om sangen.

Flere husker sangen brukt på leirer og stevner på slutten av 50-tallet/tidlig 60-tallet. Sommeren 1958 hadde ØBU (Østlandets Baptistungdom) juniorleir i Enningdalen, og leirdeltakere sier de husker pastor Svend Hansen sang O store Gud på leiren.

Til nyttår 58/59 flyttet Knut J. Andersen til Bergen og begynte som pastor i baptistmenigheten der. I pinsen 1959 var der stevne i metodistkirken i Bergen – Centralkirken. Metodistpastor Reidar Skarung i Sandnes var invitert som taler på stevnet og forteller at han husker Knut J. Andersen og sangen hans «O store Gud» fra det stevnet.

Anders Heimtun var pastor på Ålgård på den tiden, og flere i menigheten husker at Heimtun brukte sangen veldig mye, likeledes menighetens egen kvartett – Ålgårdkvartetten. Utover på 60-tallet ble sangen nyttet av solister og mindre sanggrupper rundt om i menighetene.

2.september 1963 introduserte Sigurd Lunde radioandakten i NRK. Han kunngjorde at sangen «O store Gud», som skulle synges, var oversatt til norsk av Knut J. Andersen. Dette var Andersens 50års-dag, og han tok dette som en personlig hilsen fra sin gode venn Sigurd Lunde.  Sangen ble sunget av Karsten Ekorness, som han hadde gitt den ut på EP-plate i 1959.

Sangerpastor Anders Heimtun sang ofte O store Gud, og som en av de første i Norge gav ham den i 1963 på en EP-plate

«O store Gud» var den første sangen som Anders Heimtun spilte inn, på en plate gitt ut på forlaget Hjemmets toner i 1963. Sangen ble på en måte Anders sin sang, på samme måte som den ble George Beverly Shea sin på 50-tallet. Han sang den på flere av landsmøtene våre, hvor forsamlingen sang med i refrenget.

Knut Olaf Frikstad forteller at han husker sangen fra landsmøtet i Oslo i -68, koret der sang den. Han fikk som 12-åring være med å spille trompet til, og forsamlingen sang med i refrenget – en opplevelse og et minne av sangen som lever evig. Bildet  viser Knut Olafs far Olaf Frikstad (med trekkspill) sammen med Knut J. Andersen som står bak den norske teksten.

Kjær allsang

Sangen ble først trykket for allsang i et lite hefte som het «Vekkelsens toner» tidlig på 60-tallet. Heftet var for bruk i Indremisjonsselskapet sine teltmøtekampanjer og Teltkirken på Justøya v/John Olav Larssen. Sangen ble sunget som åpningssang i hvert møte på Justøya fra sommeren -64, og er kanskje den arena hvor den er mest brukt her i landet.

Høsten 1970 ble EURO TV’70 i regi av Billy Graham organisasjonen overført fra møter i Dortmund til mange europeiske og norske byer. Det ble trykket et eget sanghefte på norsk med 25 sanger til denne kampanjen, og også «O store Gud» er med i dette heftet.

Det er antakelig første opptrykk av sangen for bruk som allsang, i tillegg til Indremisjonsselskapet sine hefter til teltmøtevirksomheten. Flere baptistmenigheter kjøpte dette heftet i etterkant av kampanjen og brukte det som supplement til daværende Evangelisten, og dermed kom sangen mer i bruk i menighetene.

I 1971 finner vi sangen i et hefte som heter «Evangeliske sanger». Dette heftet var trykket opp mye for bruk i felleskristelige arrangementer. Sørlandet er kjent for sine bibelcampinger også andre steder enn Justøya, og i teltmøtene var sangen «O store Gud» mye brukt i møtene etter opptrykk i enkle sanghefter. Der var på den tiden et vakuum for opptrykk av nye sanger som hadde blitt til. Frikirkesamfunnene og organisasjonene hadde ikke revidert sine sangbøker på flere tiår og dermed manglet «O store Gud» og flere nye sanger i salme- og sangbøkene som var i bruk.

I de første sangbøkene

KFUK/KFUM kom med «Ny Treklang» i 1976, og det er den første sangboken vi finner «O store Gud» i. Året etter kom den i «Deg være ære» utgitt av Lutherstiftelsen/Nomi/Sambåndet før den også kom i «Rop det ut» i 1982.

I 1983 kom ny revidert utgave av Sangboken som er utgitt på Lunde forlag av de lutherske organisasjonene, den sangboken som er mest brukt rundt omkring i bedehusene. Her kom sangen med fire vers, men ett av versene til Knut J. Andersen er erstattet med et vers av Trygve Bjerkrheim. Vers tre er slik: «Når jeg vet at Kristus lot seg føde, og gikk omkring med hjelp i all vår trang. Og siden til forsoning lot seg døde, stod opp, og kommer så igjen en gang». Dette verset var bare i Sangboken i de to første opplag i -83 og -84. Fra tredje opplag er det Knut Andersen sin oversettelse som brukes.

I Misjonsforbundets sangbok «Nye salme og sanger» finner vi Trygve Bjerkrheim sitt vers tre, de resterende versene er Knut J. Andersen sine. Pinsebevegelsens Evangelietoner har en egen oversettelse av Jorulf Aarvold fra 1979, oversatt fra svensk. I tillegg har Frelsesarmeen også sangen i sin bok, delvis egenoversatt, men ett av Knut J. Andersens vers også med.

Den norske kirkes siste salmebok kom i 2013 og i den kom Knut J. Andersens oversettelse. Andre vers har en strofe: «fra første Adams tid», mens i første oversettelser står det «fra Adams første tid». Dette er en endring som ble gjort av Knut J. Andersen på 80-tallet og som også er med i vår egen «Lovsyng Herren» som kom ut i 1989.

O store Gud

De fleste sangbøkene har trykket sangen med fire vers pluss refreng, mens vi baptister i Lovsyng Herren har fem vers. Her finner du sangen i Knut J. Andersen oversettelse med alle sju versene. Vi har markert de to versene som er utelatt i «Lovsyng Herren»:

Les og nynn de inni deg og la også innholdet i disse to flotte versene synke inn i deg. Vers som er dagsaktuelle med innhold med bønn om fred og med tankene om å akte nådens skapermakt. Vi burde noen ganger i våre møter gitt både Carl Boberg og Knut J. Andersen ære ved å synge alle sju versene!

0 store Gud, når jeg i undring aner
hva du har skapt i verden ved ditt ord.
Ser universet med de mange baner
og vet alt liv oppholdes ved ditt bord;

Ref: Da bryter lovsang i fra sjelen ut:
0 store Gud, o store Gud!
Da bryter lovsang i fra sjelen ut:
0 store Gud, o store Gud!

Når jeg så vet hvor Kristus lot seg føde,
vet hvor han gikk omkring og gjorde vel
inntil han sonet verdens synd og døde
og oppstod for å frelse hver en sjel:

Når skyldbetynget jeg ved korset faller
for Jesu føtter ned, i bønn om fred,
og hører frelserrøsten kjærlig kaller
og ser det var for min skyld at han led;

Når jeg må høre mennesker forakte
og tvile på de ord som Gud har sagt,
men ser hvor gjerne de tross alt vil akte
på sæd og høst og nådens skapermakt;

Når vårens vinder suser over trakten.
Når blomster dufter skjønt ved bekk ens f ot.
Når lerken jubler over sommerprakten,
og furuskogens ange slår imot;

Når jeg i Skriften ser de mange under
som Gud har gjort fra første Adams tid,
og ser hvor trofast Herren alle stunder
har ført sitt folk igjennom livets strid;

Når så til slutt hvert tidens slør må falle,
og troens mål er nådd, så jeg får se,
vil evighetens klokker sjelen kalle
for tronen mellom skaren hvit som sne;

Norsk oversettelse: Knut J. Andersen
Versene med fete typer er ikke trykket i Lovsyng Herren