Tale av Jan Sæthre ved åpningen av Det norske Baptistsamfunns landsmøte, Skien 6. juli 2010

I år er det 150 år med organisert baptistisk virksomhet i Norge. Det er en lang og viktig tradisjon å ta med seg. Den har ført oss fram til hvor vi er i dag, men samtidig skapes noe nytt hos oss. Pionerenes arbeid skal føres videre gjennom den fornyelse og menighetsvekst som skjer i dag. Kanskje dagens utvikling til og med ufordrer vår norske baptistarv, i sitt innhold og væremåte? Kan det samtidig være slik at Gud vil gjenopprette vårt forhold til Han, ved å bruke kristne fra de områder som vi tradisjonelt har sendt våre misjonærer til, som nå kommer tilbake til oss? Jeg er opptatt av at vi skal tenke på, se og ta vare på mulighetene, det vil gi oss livskraft og glede for framtiden, ellers stagner vi.

Jeg leste fortellingen om en ung mann som oppsøkte en beduin i ørkenen, fordi han ville lære å tyde spor. Etter hvert som dagene gikk, ble han mer og mer imponert. Beduinen var en skikkelig sporhund. Om natten navigerte han ved hjelp av stjernene og om dagen leste han grus, stein og vandrende sanddyner som om de veltegnede kart. En kveld de hadde slått leir for natten spurte den unge mannen Hvordan har du blitt så dyktig? Ved stadig å bytte boplass, svarte beduinen. I vår slekt er oppbrudd en tradisjon.

Kjære landsmøtedelegater, vi skal skape livskraft og glede ved å være bevegelse. Vi skal være i et positivt oppbrudd slik som Rymker i 1860, slik som Bernhard Aalbu som reiste som misjonær til Kongo i 1920, slik som da vekkelsen feide overlandet på begynnelsen av 1930-tallet, slik som når eiendommen på Stabekk ble kjøpt på slutten 1950-tallet og som vi de siste 2 tiårene har gitt innvandrerne plass i vår kirkefellesskap.

Vi må utforske nytt land. Være nysgjerrige på hva som venter foran oss. Det er en forskjell mellom å være charterturist og ryggesekkturist. Charterturisten har det bestandig komfortabelt og bekvemt. Hotellet kan være nesten hvor som i verden. Det ser bestandig likt ut. Kontrasten til ryggesekkturisten er at dens reise kan både være ubehagelig og litt risikofylt, samtidig som det kreves undersøkelser om reiseruta. Ryggesekkturisten opplever en utvidet verden. Opplever overraskelser og får nærmere kontakt med de menneskene som møtes på reisen.

Mange mennesker behandler troen og lever ut sitt disippelskap som charterturister på sin åndelige reise. Det er som om de har hørt om et fremmed land og som de gjerne vil si de har besøkt. Og så, som en charterturist, setter de seg på charterflyet og håper på en god opplevelse. De ser noen severdigheter og kjøper noen rare suvenirer, som kan gjenskape noen minner. Men de er ikke i stand til å velge en reise som kan involvere risiko eller være ubekvem. De går glipp av det ekte reisemålet.

Det gjør vi også som kirke og som kristne den dagen det blir for bekvemt og enkelt. Det er da vi skal slippe fram det nye, og gi slipp på det gamle og bekvemme. Det er da vi skal være til stede med de nye ideene, de nye tankene Gud har gitt oss.

For Det norske Baptistsamfunn betyr det at vi kan velge en førstegenerasjonsbaptist til generalsekretær, som attpå til ikke er teolog, men som har et brennende hjerte for å tjene Kristus. Det betyr at vi skal røske opp i gamle driftsformer på baptistsentret, slik at vi får maksimal utnyttelse av de ressurser vi er satt til å forvalte.

Det betyr at vi kan ønske 5 nye menigheter velkommen i vårt kirkefellesskap, og har ønsket 23 menigheter velkommen de siste 6 årene. De er ulike de fleste av våre menigheter, men de vil inspirere oss med sine åndelige gaver og Kristus hengivenhet. Det er slik vi med Guds ledelse og vår tjeneste er på vei til å realisere landsmøtevedtaket fra Bergen i 2007 om 25 nye baptistmenigheter innen 2020.

Jeg opplever at vi som kristne drives fra skanse til skanse i samfunnsdebatten her til lands. Ja, i den grad vi i det hele tatt er en del av samfunnsdebatten da. Vi har et samfunn som i over 1000 år har vært grunnlagt på bibelske verdier og en kristen kultur. Nå skal Norge skal være så uttrolig verdinøytralt, slik at det ikke blir noen klare verdier igjen i det hele tatt å bygge samfunnet på. Myndighetene mener vi skal være nøytrale overfor alle de kulturer som finnes i samfunnet. Innflytterne hos fra andre kultur setter pris på å leve i et religiøst samfunn, når de får praktisere sin tro. Det er ikke dem som presser fram verdinøytraliteten. Opplevelsen blir at kristen moral og verdisyn blir tilsidesatt og oversett i større og større grad i dagens samfunn. Jeg bekymrer meg oppriktig på hva som kan bli prakket på oss ved at det ikke finnes toleranse for å leve ut trosfriheten. L

andsmøtet i Bergen i 2007 vedtok en resolusjon som sterkt oppfordret Stortinget til å avvise forslaget om en kjønnsnøytral ekteskapslov. Sammen med alle kristne kirker gjennom alle tider vil vi fastholde at ekteskapet er en gudgitt ordning mellom mann og kvinne. Vi vil derfor sterkt advare mot den grunnleggende forståelse av hva ekteskapet er, på denne måten endres. Vi forstår statens ansvar for å tilrettelegge for ulike grupper i samfunnet, men mener at alternative samlivsformer kan reguleres innenfor andre lovverk enn en ny kjønnsnøytral ekteskapslov.

Dette var landsmøtets uttalelse. Kirkene i Norge ble ikke hørt og vi har fått en kjønnsnøytral ekteskapslov. Litt etter litt ser vi rekkevidden av lovendringen når den universelle ordningen om at ekteskapet mellom mann og kvinne utvannes. Utenom Skandinavia skjer den juridiske del av vielsen hos myndighetene, men vi har fått muligheten til å ha en slik rett i kirkene. Vi har kjempet for retten.  Skal vi nå gi fra oss denne tilkjempede retten? Fordi vi ikke kan stå inne for hva ekteskapet blir og kan bli pålagt oss å gjennomføre ved at vi er gitt vigselsretten. I Sverige har et av kirkesamfunnene frasagt seg vigselsretten. Vi skal ikke gå på akkord med det som oppleves som en klar forståelse av bibelens syn. Partnerskapsloven var viktig for å ivareta de juridiske forhold slik at diskriminering unngås, men kirkene må ha retten til å hevde at ekteskapet mellom mann og kvinne skal bevares.

Hva gjør klimaendringene med vår livsstil. Høyst sannsynlig ikke så mye. Det er litt uvær innimellom, men vi klarer oss bra her til lands. Det er de fattige og undertrykte rundt om i verden som betaler prisen for vår egoistiske måte å forvalte og fordele jorderens ressurser på. Millioner av mennesker er drevet på flukt, fordi vannkilden deres er tørket ut eller hjemmene er revet bort av flom. Det er et sterkt budskap når jeg hører om en bonde i Riftdalen i Øst-Afrika som hadde 88 kyr. Han måtte selge 50 og resten er døde. Nå har han ingen igjen og måtte flytte til byen, hvor det er stor arbeidsledighet og dårlige boforhold. En annen bonde undrer seg over hvorfor solen er blitt så mye sterkere. Jorda tørker bort og det blir snart ørken. Han ser mot himmelen og lurer på hvorfor regnet kommer til andre tider på året enn før, slik at han ikke lenger kan dyrke korn og skaffe mat til familien. Konsekvensen i verdenssamfunnet blir at denne urettferdigheten utgjør den største sikkerhetsrisikoen og skaper grunnlag for ekstreme handlinger. Gud ønsker at vi skal forvalte skaperverket annerledes, og vi tar ansvar for vår neste ved å verne om skaperverket, slik at mange ikke mister livs- og næringsgrunnlaget.

Vi som kristne må ta det sosiale samfunnsansvaret inn over oss. Den skandinaviske velferdsmodellen har bestandig fasinert meg. Norge har de siste tiårene kunne videreutvikle velferdsstaten mer enn noen av våre naboland. Vi har tradisjon for å skattefinansiere de universelle rettighetene, slik som gratis utdanning, og helse og omsorgstjenester, som sikrer alle et likeverdig tilbud. Vi har hatt råd til det, og i år er det kun 3 land i verden som har overskudd i nasjonalregnskapet, hvorav Norge er kommer best ut.

Samtidig er tiden inne til å spørre om hva som skjer med oss og Norge som nasjon. Forskning viser at på begynnelsen av 1970-tallet nådde en levestandard som dekker det vi trenger for å leve et greit materielt liv. Veksten som fortsatte har egentlig kun vært en bonus. Samtidig sier 82 % i Afrika at de ser lyst på framtiden, mens i vår del av verden er det bare 44 % som gjør det.

Vi blir ikke lykkeligere, men mer mismodige og bare klager mer, og ønsker flere og flere rettigheter. Sosialøkonomisk er en for stor andel av befolkning blir finansiert av NAV, og det utvanner rettighetene til de som virkelig trenger dem. De som har krav på verdighet i en vanskelig situasjon. Det er på tide å vise en annen holdning, stå i mot den økende arrogansen og selvgodheten som vokser i folket. Er det ikke en konsekvens av kristentroen at vi står for andre verdier og holdninger, at vi kan ta ansvar og ønsker å leve for andre i en selvisk verden? Stå for et alternativ, vise diakoni og ikke karre stadig mer til oss selv. La oss rett og slett ta i et tak og forberede oss på dagene som kommer. Ute i Europa er det en velferdsstorm. Rettighetene til borgerne må revurderes.

Hos oss kan det ta 10 år før situasjonen tvinger seg fram, men den kommer. Da skal vi være forberedte, og ha tenkt nytt og vist at åndelige verdier er viktigere enn materielle. Nå ser jeg fram til inspirerende dager med landsmøte og sommerfest. Jeg håper at disse dagene oppmuntrer oss, slik at vi kan føre videre med større energi visjonene og drømmene Gud har skapt i oss.  Vi får det med Gud som du selv vil sa JanArnth Larssen i en av sine taler.

Det er min inderlige bønn at et vi prioriterer rett slik at livskraft og glede preger dagene som kommer i Det norske Baptistsamfunn, og Gud har lovt å være sammen med oss på vandringen videre.