«Mester, hvilket bud er det største i loven?»  Han svarte: «’ Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.‘  Dette er det største og første bud. Men det andre er like stort: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.‘ På disse to budene hviler hele loven og profetene.» Matt. 22.35-40

 

A. Hvordan kan vi elske Gud?
1. Vi må bli kjent med ham!
Før vi blir kjent med Jesus, kan vi frykte ham på en feil måte. -Peter Da Peter ble kjent med Jesus, var det første han så et stort fiskeunder. Peter skjønte at Jesus var en spesiell mann, en hellig mann, og han ble redd! Han sa: vik fra meg, for jeg er en syndig mann! (Luk.5.1-11) Naturlig reaksjon. Men så ble han kjent med Jesus! Han fulgte ham i tre år, og selv om han gjorde store feil, så visste han etter hvert at Jesus elsket ham!

Etter korsfestelsen, gikk Peter tilbake til sitt gamle yrke og begynte å fiske. Og igjen opplever han et kjempestort fiskeunder. Hva gjør Peter denne gangen? Han hopper i sjøen og svømmer til land så fort han kan! Han har ikke tid til å vente på at båtene skal komme inn – for Jesus er der! All frykt er borte, selv om han for få dager siden har forrådt Jesus. Nå kjenner han Jesus! (Joh. 21)

 

2. Vi må ha pasjon!
Og ikke bry oss om hva mennesker synes og tenker! -Johannes, ”den disippelen som Jesus elsket”, lå ved Jesu bryst ved nattverden. Hvor ville vi ha plassert oss selv?? -David som var konge, gjorde seg liten og danset av all kraft for herren, mens kona hans foraktet ham for det… men Gud hadde behag i ham! (2. Sam.6) -Maria tømte en meget dyr salve over Jesu føtter, som andre mente burde vært solgt og gitt til de fattige… men Jesus forsvarer henne igjen. (Joh. 12.3) Ofte er vi redde for hva andre mennesker synes og mener…
Hvorfor ligger han helt opp til Jesus? Hvorfor danser han sånn? Hvorfor sløser hun med oljen? Ex. Trykkeri i Burma Mange mennesker har reell grunn til frykt. Jeg var i Burma i høst og møtte karenere. På hovedbasen var vi innom et trykkeri. Og der satt det mennesker og kopierte opp bibelen for hånd! De hadde laget en ny oversettelse (den forrige er av Judson Taylor og snart 200 år gammel). Men myndighetene hadde sensurert så mye av innholdet i bibelen, at de ikke ville trykke den. Derfor satt de nå og kopierte – side for side, brettet det for hånd, skar opp hvert ark og bandt det sammen til bøker… Det er en virkelighet som er helt fjern for oss i Norge. Men mange lever i frykt hver dag. I Burma brennes landsbyer ned, og mennesker må flykte for å overleve.  Likevel er dette folkegrupper som elsker Jesus, og som har sitt eneste håp i ham! Vår frykt ligger kanskje på andre områder. Vi er redde for å skille oss ut. Gjøre det vi kjenner i våre hjerter at vi skal. Noen ganger vil vår kjærlighet til Jesus gjøre oss upopulære. Både i samfunnet – og også blant våre egne…Tør vi å la den fullkomne kjærligheten drive frykten ut?

 

3. Vi må gi ham tid!
Noen ganger er vi altfor opptatt av alt som skal gjøres i en menighet (og et samfunnskontor) Vi jobber med papirer, planer og budsjetter – og det er viktig nok. Men noen ganger kan vi glemme det viktigste…. Ex. Historien om Marta og Maria (Luk. 10.38-42) 12 arbeidsfolk i stua + Mesteren selv. Sultne. Klart de må lage mat! Marta setter i gang, men Maria blir sittende ved Jesu føtter. Marta prøver å få tak i henne, men hun enser ingenting! Til slutt blir hun litt irritert, og går bort til Jesus: ”Mester, bryr du deg ikke om at jeg står alene på kjøkkenet og strever. Si til Maria at hun må komme og hjelpe meg!” Fornuftig sagt, og hvor mange av oss ville ikke gjort det sammen i den situasjonen? Det er arbeid som bare MÅ gjøres for at menigheten skal fungere. Vi må ordne det ene eller det andre…. Vi blir så lett tjenere! Men hva svarer Jesus: Marta, Marta, du gjør deg strev og uro med mange ting. ETT er nødvendig. Maria har valgt den gode del. Det er tider for å tjene Gud med vårt arbeid, men hvis dette går på tross av å ha tid til å sitte ned ved Jesu føtter, tid til å være med ham i det daglige, i ordet, personlig … så blir vårt strev til ingen nytte! ETT er nødvendig! Bibelen sier: ”Det er Herrens velsignelse som gjør rik. Eget strev legger ingenting til.” ”Det samme gir han sin venn mens han sover” Kraften ligger i fellesskapet med Gud! Jesus sier også  (i Joh. 15.4-5): Bli i meg, så blir jeg i dere. Slik som grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg.  Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre. Ganske drastisk! Uten meg kan dere ingenting gjøre…

 

Å elske sin neste er kanskje det aller vanskeligste. Det er ofte enklere å elske Gud som er tvers igjennom god! Men mennesker – med mange feil og mangler… Vi har lett for å gjøre en feil i våre menigheter: Når vi tenker strategisk på hvem vi vil nå, så viser det seg at målet for de fleste er ressurssterke familier i tretti og førtiårene med ordnet økonomi som kan bidra i menigheten. Men hvilke mennesker ligger Gud på hjertet? I gamle testamentet var det særlig tre grupper han minnet Israel på å ta seg av – igjen og igjen: Det var enken, den farløse og den fremmede i landet. (Han hjelper farløse og enker til deres rett og elsker innflytterne, så han gir dem mat og klær. Derfor skal også dere elske innflytterne, for dere var selv innflyttere i Egypt. 5. Mos 10:18-19) Ikke akkurat de mest ressurssterke… men Gud ser ikke på mennesker slik vi gjør det. De som har alt og greier alt, innser ofte ikke sine behov for Gud. Det er først når man ikke fikser livet selv, at behovet for noe større kommer.

 

Jeg har blitt imponert over mange av våre nye menigheter:
-Tamiler som tar seg av ungdom med rusproblemer, de som kommer rett fra fengsel får bo hos pastor Anton.
-Oslo International Charismatic Church som tar seg av prostituerte fra Oslos gater. -De fleste nye menigheter har asylsøkere og såkalte ”papirløse” som ikke kan vende hjem; mennesker som i samfunnets øyne ikke har mye verdi, men bare er et problem. Guds tanker er heldigvis annerledes. Et hvert menneske er skapt i hans bilde og uendelig verdifullt!

Jeg har en venn som heter Turghun. Han er uighur fra kina og var innom landsmøtet vårt i fjor. Uighurene er en sterkt muslimsk folkegruppe. Turghun kom til Norge som asylsøker, og havnet på mottak på et bittelite sted, Olden i Stryn. Han fikk oversendt det som er oversatt av bibelen til uighursk og leste i smug på rommet sitt – hele dagen. Mens han satt og leste kom plutselig en velduft og fylte rommet. Han skjønte det måtte være Jesus. Han bestemte seg for å begynne på bibelskole og kom til Bergen hvor jeg ble kjent med ham. Etter en stund ble han sendt ut av Norge til frankrike. To år senere dro jeg og min søster (som har vært misjonær blant uighurer) for å besøke ham i Paris. Det viste seg at han hadde ingen venner der nede. Alle uighurene snudde ryggen til ham siden han var blitt kristen. Og ingen i menigheten hadde noen gang invitert ham hjem til seg… Vi ble med ham på gudstjeneste, en engelskspråklig menighet, og vi prøvde å forklare hvor unik Thurghun var! Det finnes bare en håndfull kristne uighurer fra Kina. De er et unådd folkeslag, og Thurghun er en pioner blant sine egne! I dag driver han nettmenighet hvor de få kristne uighurene som finnes i Europa møtes på nett hver søndag. (Heldigvis fikk han da kontakt med en familie som han ble kjent med. Nå har han fått familien sin hit og alle bor i Norge. Likevel sliter han fortsatt med å komme inn i de norske kristne miljøene.)

 

Mange i baptistsamfunnet har gjort en enorm innsats for våre nye landsmenn, en stor honnør til dere! Likevel er det lett at vi sitter og tenker, kan jeg invitere dem hjem? Betyr det at jeg gir dem hele livet mitt? Og hva om vi ikke forstår hverandre og ikke har noe å snakke om?

 

Jeg syns Øystein Lode var god da de første fra Burma kom til Sortland. De kunne verken norsk eller engelsk. Men Øystein gikk på besøk til dem likevel, satt der uten å si noe, drakk te, og gikk igjen. Han viste at han brydde seg – selv uten ord! Det er mulig.

 

Jeg vil avslutte med en historie om Pedros, han kom på bibelskolen jeg jobbet på i Nepal. Da vi bad ham om å skru på lyset, gikk han bort til lyspæren, prøvde å ta på den, men skjønte ikke hvordan det virket. Han hadde aldri sett en lysbryter i hele sitt liv. Likevel var det ingen som vant så mange mennesker som Pedros! Han elsket Jesus av hele sitt hjerte og gav det videre. Vi trenger mennesker som Pedros. De er kanskje ikke fine og flotte i det ytre, men de er utvalgt av Gud! Da Jesus gav sitt oppdrag til Peter, som den store kirkelederen i apostlenes tid, spurte han ikke Peter ut om hvor mye teologi han kunne. Men han spurte ham et spørsmål: ”Peter, sønn av Johannes, elsker du meg? – ”– Fø mine lam. De minste i flokken. Og igjen: ”Peter, sønn av Johannes, elsker du meg?” –Vokt mine får. Og tredje gang. ”Peter, sønn av Johannes, elsker du meg?” Fø mine får.  (Joh. 21:15-18)

 

Det var kriteriet. Så enkelt. Og så vanskelig. (Ikke minst for meg.) Å elske Gud. Det er
1. Å bli kjent med Jesus
2. Tørre å vise ham kjærlighet, være radikale i å elske ham
3. Gi ham tid. Sitte ned ved Jesu føtter som Maria. Ett er nødvendig. Og ut i fra det kan vi elske mennesker

1. Se mennesker slik Gud ser dem
2. Tørre å bli kjent

3. Gi rom for mangfoldet