Det var styreleder Per Øvergaards utfordring til delegatene på landsmøtet i Stavern. Les talen hans nedenfor. Av Per Øvergaard Ved juletider går det en vei ”Home for Christmas”.  Maria Mena skrev denne sangen i 2010 til filmen ”Hjem til jul”. Den ble raskt en av årets hit-melodier på ulike radiokanaler i 2010 og også i 2011. Hvorfor? “I wanna go home for Christmas, Let me go home this year.” Kan hende den treffer en nerve i den norske folkesjelen.  For aldri tar så mange nordmenn ut på reise som ved juletider.  Hjem til jul betyr å reise fra nord til syd, fra syd til nord, fra øst til vest, fra Bergen til Oslo, fra Oslo til Hamar, fra Gjøvik til Raufoss.  Kort eller langt,  - vi skal hjem til jul. Hvorfor begir vi oss ut på reise i juletida, - den tida på året hvor det er størst sjanse for å møte stengte fjelloverganger og kansellerte flyavganger. Det går en vei Det går en vei av lengsel etter noe, - en lengsel etter jul.  Det kan være en stemning. Det kan være ribbelukt.Det kan være å få gå i kirka hjemme julaften, - den kirka der du er vokst opp.  Det kan være å komme hjem til mor, far og søsken. Hjem til det egentlige hjemmet. Ved juletider er det norske folk på søken etter noe - en søken som er så sterk at vi begir oss ut på reise på den tida av året når det er som mørkest her nord. Det går en vei Det går en vei, og det gjorde det også for 2000 år siden. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe. Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang: Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, blant mennesker Gud har glede i. Da engelen hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne: «La oss gå inn til Bethlehem for å se dette som har hendt og som Herren har kunngjort for oss». Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. «Frykt ikke! Se jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn. Dere skal finne et barn …» Det går en vei Gjeterne på Bethlehemsmarkene bega seg på vandring, og kom til stallen hvor underet hadde skjedd, og de fikk oppleve underet: Jesus Kristus. Det er ikke et barn i en stall som er årsaken til at vi samles til landsmøte. Men det er det faktum av dette barnet var Jesus. Jesus frelseren. Jesus Guds sønn. Det Norske Baptistsamfunn startet ikke ved at noen fant et hefte med Baptistiske kjerneverdier, ei heller ved at noen fant Bibelen.  Det Norske Baptistsamfunn startet ved at noen fant Jesus. Noen fant Jesus, - frelseren, og sa ja til hans kall. Det går en vei Det krybbebildet som du ser på skjermen viser oss noe viktig.  Det viser oss at Jesus er omgitt av to trygge personer. En far og en mor,- stolte, lykkelige og takknemlige. Men du ser også noe annet.  Ser du gjeterne, som hadde gått fra Betlehemsmarken for å oppleve noe fantastisk.  Gjeteren gikk helt inn til krybben for å se og å oppleve. Han så små fingre, han så et blikk. Han opplevde frelseren på nært hold.  Gjeteren nøyde seg ikke med å betrakte på avstand. Han gikk helt inn for å oppleve. For alt for mange i vårt land stopper veien utenfor stallen. De går ikke inn for å oppleve underet, de blir stående utenfor og betrakte.  Det er vakkert, men det gir ingen nærhet. Skal du oppleve underet Jesus Kristus må du våge nærhet Skal du oppleve nærhet må du gå nært inntil, - så enkelt og så vanskelig for mange. Skal du berøres må du være så nært at du lar deg berøre. Det går en vei I dag samles vi til landsmøte i Stavern, med etterfølgende sommerfest BLINK 2012. Et fellesarrangement mellom Baptistkvinnene i Norge, Norske Baptisters Barne- og ungdomsforbund og Det Norske Baptistsamfunn. Vi som samarbeider om BLINK 2012 har en felles visjon og en felles bønn.  At flere mennesker skal komme sammen for å møte og hylle Jesus. At flere mennesker skal komme sammen for å styrke det kristne fellesskapet. At flere mennesker skal få trosstyrkende forkynnelse til vandringen videre gjennom livet. BLINK 2012 er et trosskritt. Velkommen til landsmøte i Det Norske Baptistsamfunn Velkommen til Stavern Velkommen til Blink 2012 Det går en vei Av og til ser du veien helt klart. Av og til ser du retningen, og må gå opp nye spor selv.  Den som alltid skal gå på en ferdigasfaltert vei, vil aldri få sjansen til å sette nye spor. I det Norske Baptistsamfunn har vi i de siste år blitt utfordret til å sette nye spor, - å begi oss inn i ukjent terreng. Noen liker det ikke, og kritiserer det.  Andre gir oss støtte og oppmuntring. Å sette nye spor betyr at noe vil forandres.  Å sette nye spor betyr mulighet til å kunne lykkes eller til å kunne mislykkes. Det går en vei, - inn i framtiden.  Den veien heter ikke fortiden. Men veien inn i framtiden skal prosjekteres med lærdom fra fortiden. Det går en vei, - er du med ? Den veien vi som Baptister i Norge har gått, har hatt et viktig fundament. Våre kjerneverdier. Bibelen som eneste rettesnor for liv og lære. Troende dåp. Det almene presteskap. Religionsfrihet og menneskerettigheter. Skille stat – kirke. Den 21.mai vedtok stortinget en historisk viktig grunnlovsendring. Som Baptister hilser vi denne grunnlovsendring med glede.  Skille stat-kirke har vært en viktig sak for oss Baptister.  Staten skal ikke favorisere en bestemt kirke, har vi hevdet.  Den grunnlovsendring som ble vedtatt 21.mai er også blitt til ut fra en erkjennelse i Den norske kirke. Vi gratulerer derfor Den norske kirke med å ha blitt en fri kirke. En kirke fri fra staten. En frikirke.   Nå gjenstår riktignok noen lovendringer for at friheten skal bli helt reell, men det er nok mer et spørsmål om modning i Stortinget enn modning i kirken. Med forundring registrerte jeg at enkelte grupper av kristne i vårt land demonstrerte mot den nevnte grunnlovsendringen, og mente det var et vedtak som ville bidra til avkristning av landet vårt. Når vi i avisen Vårt Land også kunne lese om en prest som mente at nå må korset fjernes fra flagget, vitner det om en total brist i forståelse av hva som trygger kristendommen i landet vårt. Tvang til tro er ingen suksessfaktor.  Statlig eierskap til en kirke eller religion er ingen suksessfaktor. Hva er så suksessfaktoren? Artisten Knut Anders Sørum har tatovert sin trosbekjennelse på høyrearmen sin. Der står det «inngravert», «Han er min glede, han er min sang», -hentet fra salmen «Salige visshet Jesus er min».  «Troen min handler om Jesus. Troen min har forandret seg. Nå vil jeg ha mer Jesus, mindre kristendom.» Den viktigste garantien for at Norge skal ha en levende kristendom i framtiden er at det i Norge er levende kristne som vil ha mer av Kristus. Den viktigste garantien for at Norge skal ha en levende kristendom i framtiden er at du og jeg, sammen med alle som tror på Jesus i dette landet,  tør å løfte vårt seiersbanner og med frimodighet vise mennesker veien til Jesus Kristus. For vi har et løfte.  Vi har et løfte:  Gå derfor ut. Jeg er med dere alle dager. Det går en vei,- vi må være veivisere Som en konsekvens av grunnlovsendringen må vi Baptister med frimodighet invitere Dnk til tettere samarbeid, slik at vi sammen kan ! Det skjer mye gledelig i Det Norske Baptistsamfunn.  På medarbeiderkonferansen i april fortalte pastor Anne Marie Søderkvist i Vikna som  at de hadde blitt bønnhørt i menigheten.  Flere ungdommer hadde blitt med i ungdomsarbeidet. Hun hadde også en refleksjon om at når vi ber må vi være klar over at når Gud bønnhører, gjør han ikke det akkurat slik vi kanskje hadde forventet. At når det kommer ungdommer til menigheten, er ikke dagens ungdom akkurat slik som på 50 eller 60 tallet. Det å få unge mennesker inn i menighetsfellesskapet er en velsignelse, men det kan også være en overraskelse, - til tider en utfordring. Når vi våger å be Gud om å vise oss veien, betyr det at det er Gud som skal styre oss,  ikke vi som skal styre Gud. Det går en vei Det går en vei inn i et flerkulturelt felleskap. Som Baptister i Norge har vi valgt å gå opp nye spor.  Nye spor betyr at det gjennom nye landsmenn nå finnes Baptistmenigheter på steder hvor en kanskje knapt har hørt navnet Baptist. I juni var jeg med på stiftelsen av Norway Chin Baptist Church i Aurskog. En flott gruppe Burmesere dannet sitt menighetsfellesskap der.    Sognepresten kom og hilste, overrakte en lysestake og oppfordret menigheten til å holde sitt lys høyt og synlig.  Det var dåp etterpå. Sognepresten ble med, - også i forbønn for dåpskandidatene. Det går en vei I siste nummer av Baptist.no kunne du blant annet lese om at det i 2011 var økning i antall dåpshandlinger og at vi som Baptister i Norge nå har passert 6000 døpte medlemmer. Det skjer ting i Det Norske Baptistsamfunn, - ser du det? Gleder du deg med de glade, - eller står du avventende på sidelinjen. For det var ikke slik du hadde tenkt deg det. Økning i antall dåpshandlinger er ingen selvfølge:  Det er et resultat av at noen har tatt oppgaven med å formidle levende tro til levende mennesker.  Et viktig såmannsarbeid og et viktig innhøstingsarbeid. Det går en vei Mormor var død, - 85 år gammel. I begravelsen sa Ingvild noen minneord på vegne av barnebarna. «Mormor fortalte meg at hun og morfar bad for oss barnebarna hver dag».  Vi har fått vokse opp omsluttet av mormors og morfars bønner hver dag gjennom livet. Nå er det vi som må føre denne arven videre. På årets sommerfest kan vi gratulere og feire at NBUF er 90 år. Det går en vei.  Det har barne- og ungdomsledere sett opp gjennom tidene.  Med brennende iver har de uke etter uke, år etter år med trofasthet og glød vist barn og unge veien, Jesus Kristus. Vi kan trygt si at uten det arbeide som er nedlagt i alle NBUF’s lokallag i 90 år, ville ikke DNB vært der vi er i dag.  Sammen skal vi føre arven videre.  Det går en vei. ”Som når et barn kommer hjem om kvelden, og møtes av en vennlig favn. Slik var det for meg å komme til Gud. Jeg kjente at hær hører jeg hjemme». «Som når et barn kommer hjem, og møtes av en vennlig favn.» Vårt viktigste satsningsområde i årene som kommer må være hjemmemisjon. Misjon i hjemmene. Levende tro formidles i hjemmene. Den viktigste personen i barns liv som trosformidler er mor og far. Viktigere enn presten og viktigere enn ungdomslederen. Vårt trosbyggeprosjekt handler derfor om å styrke hjemmene.  Misjon i hjemmene forutsetter hjem hvor Jesus er en naturlig del av hverdagen. Hjem hvor Jesu kjærlighet setter sitt preg på familieatmosfæren. Et hjem hvor barn og unge møter en mor og en far med en vennlig favn.  Et hjem for det er tid, rom og kjærlighet. Et hjem hvor foreldre er tilstede for sine barn.  Et hjem hvor Jesus er et naturlig samtaleemne. Å styrke hjemmene betyr at vi som menigheter må hjelpe mammaer og pappaer til å bli gode og trygge trosformidlere. Skal vi lykkes med vårt hjemmemisjonsprosjekt må vi stå sammen.  Vi må spille på lag. Vi må gjøre hverandre gode. Da trenger vi hverandre i et gigantisk løft. Et løft for levende tro.  95 baptistmenigheter, Baptistkvinnene i Norge, Adelfia, Misjonærforeningen, Norske Baptisters Barne og ungdomsforbund, Holtekilen Folkehøgskole, Høgskolen for ledelse og teologi. Da kan vi ikke lene oss tilbake og si: ”Skal bli spennende å se hva Baptistsamfunnet kan gjøre med dette”.   Da må vi si: Skal bli spennende å se hva vi sammen med hverandre og Gud kan gjøre med dette”. Vi trenger hverandre. Utfordringen er «Levende tro – misjon i hjemmet»   Det går en vei!  Blir du med? Tar du utfordringen! For noen år siden var noen små fotballgutter intervjuet i lokalavisen med spørsmålet: Hvem er ditt forbilde?  De fleste hadde en eller annen fotballstjerne, med unntak av en av guttene.  Han sa: - Pappa.  Pappa er mitt forbilde. Tre gutter var ute og lekte sammen.  De snakket om løst og fast.  Den ene sa: Faren min er direktør.  Han tjener masse penger og vi kan kjøpe dyre ting.  Den andre sa: Faren min han er advokat. Han kan veldig mye og gjør viktige ting. Han har veldig mye penger.  På dette punktet var faren til tredjemann kommet, og han sto litt unna og hørte på guttene. Turen var kommet til den tredje gutten: Han sa – faren min, faren min, - han er her. Faren min er her. Vi har mange flotte mammaer og pappaer i baptistfamilien vår.  Mammaer og pappaer som er gode, varme og kjærlige rollemodeller for sine barn og ungdommer, - med Jesus i hjertet. ”Som når et barn kommer hjem om kvelden, og møtes av en vennlig favn. Slik var det for meg å komme til Gud. Jeg kjente at her hører jeg hjemme.» Faren min, faren min, -han er her. Faren min er her. Det går en vei «I wanna go home for Christmas, I wanna go home this year» Vi bør ha jul hele året i Det Norske Baptistsamfunn.  Jul som et ønske om å komme hjem. Hjem til en vennlig favn.  Hjem for å oppleve et fellesskap med Jesus i sentrum. Hjem for å møte en levende tro. Kjære baptister på landsmøte i Stavern. Det går en vei Veien heter Jesus Kristus. For Jesus er veien, og han viser veien, Jesus er sannheten og han viser sannheten, Jesus er livet og han viser oss livet. Det går en vei.  Blir du med som medvandrer og veiviser? Hovedstyreleder Per øvergaards tale ved åpningen av landsmøtet i Det Norske Baptistsamfunn, Stavern 3.juli 2012