Det livssynsåpne norske samfunnet må være reelt åpent, men samtidig med en klar kristen forankring, sa HS leder Per Øvergaard i sin tale til landsmøtet, og henviste til Stålsettutvalgets NOU om tro og livssyn i Norge. Du kan se talen på Youtube Av Roger Dahl Øvergaard tok blant annet opp viktigheten av at vi som kristent trossamfunn må gi vårt høringssvar i lys av at det også finnes andre livssynsamfunn, som har sine rettigheter, og  at barne- og ungdomsorganisasjonene fortsatt skal ha rett til selv å definere sitt verdigrunnlag, uten at det skal koste dem statsstøtten. Og fokuserte på at vi som baptister skal høres i forhold til utredningen. Øvergaard fokuserte også på Det Norske Baptistsamfunns strategier, understrekte viktigheten  at vi vi som kirkesamfunn fremdeles skal ha beredskap til å ta imot kristne på flukt fra andre land, som endel av av vår strategi som flerkulturelt kirkesamfunn. På startegi for barn og unge og fortalte om hvor viktig det r å gi barna del i dne kristne tro. Øvergaard benyttet også anledningen til å gratulere våre venner fra Burma med deres 200-årsjubileum som baptister, og fikk landsmøtet med seg på en "big hand" til våre venner. Baptistene i Norge er samlet til landsmøte i Stavern 2.-3. juli. Det er det 111. landsmøtet i kirkesamfunnets historie.

----------------------------

Du kan se talen på Youtube Landsmøtet 2013 – leders tale 02.06.2013 Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én.  Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt. Disse ordene som jeg pålegger deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte.  Du skal gjenta dem for dine barn og snakke om dem når du sitter i ditt hus og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp. Du skal binde dem om hånden som et tegn og ha dem på pannen som et merke.   Du skal skrive dem på dørstolpene i huset ditt og på portene dine.

• Velkommen til landsmøtet i ”Det Norske Baptistsamfunn”.
• Velkommen til sommerfest for ”Det folk som kalles baptister”
• Velkommen til dager med samvær og fellesskap med alle oss som er frelst av bare nåde.

At jeg står her i dag skyldes for det første at jeg gjennom min oppvekst har vært omsluttet av mennesker som har ført meg til Jesus Kristus, og dernest at jeg ved det er blitt ledet til Baptistene. Det første er viktigst!  Det andre er for meg vesentlig. Jeg tilhører Kristus, og ved det har jeg fått bli en del av ”Det folk som kalles Baptister”. For meg er det ikke uvesentlig å være Baptist. Hadde det vært det, kunne jeg like gjerne vært på sommerfest her i neste uke eller uka etter. Jeg kunne vært på Hedemarkstoppen. Jeg kunne vært i Sarons dal.  Men jeg har valgt å være sammen med familien min, - baptistfamilien, fordi jeg tilhører ”Det folk som kalles Baptister”. Selvfølgelig kan du være Baptist selv om du deltar andre steder, men for meg ligger det en sterkt forpliktelse i det å være Baptist. En forpliktelse til det trosgrunnlag og de verdier som ble kjempet fram under forfølgelse av de første baptister for 400 år siden, og en forpliktelse og takknemlighet til de baptister som har bidratt til å fostre og utvikle min tro opp gjennom årene.   «Mester, hvilket bud er det største i loven?»  Han (Jesus) svarte: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: Du skal elske din neste som deg selv.’ På disse to budene hviler hele loven og profetene.».   En kunne nesten driste seg til å si: På disse to budene hviler Baptistmen. Disse to budene var gunnlaget for det kall som utfordret mine foreldre og mine åndelige fedre og mødre da jeg vokste opp.   Du skal binde dem om hånden som et tegn og ha dem på pannen som et merke. Jeg tror ikke mine foreldre hadde noe motto, men skulle de hatt det ville det sikkert vært ”For Kristus og (baptist)menigheten. Selv om det i mitt hjem ikke var noen tradisjon for daglig andakt og bønn var broren min og jeg aldri i tvil om at troen på Jesus var grunnlaget vårt hjem var bygget på.  Jeg var aldri i tvil om at mine foreldre hadde en sterk gudstro. Hvordan ble den formidlet til meg? Når menighetsrådet, eller diakonatet, hadde møte ble vi guttene selvsagt sendt på dør. Men inderlig og høylydt bønn til Gud i starten av møtet lot seg ikke dempe av en dør eller et dårlig isolert gulv. Broren min og jeg fikk med oss at Gudsrelasjonen var viktig. Når evangelister, misjonærer eller ledere fra Baptistsamfunnet var på besøk i menigheten var de alltid, tror jeg, på besøk hjemme hos oss.  Vi gutter satt der og fikk høre om det som skjedde andre steder, om planer og visjoner.  Når misjonærene kom var det om mennesker som ble frelst der ute, og aktivitet på misjonsstasjonen og om nød og utfordringer. En gang kom evangelisten Ambros Nøstrud på besøk.  Han var ikke før kommet inn av døren før han knelte ved pianokrakken og ba inderlig til Gud om frelse og velsignelse for hjemme og oss alle.  Vi undret oss over denne merkelige mannen, men skjønte at det han var en varm gudsmann.   Du skal binde dem om hånden som et tegn og ha dem på pannen som et merke Når samemisjonær Åsa Vikedal kom på besøk, fikk vi smake på kokt reinsdyrtunge og høre om hvordan Gud virket på mennesker i Finnmark. Et hjem med en åpen dør for misjonærer, pastorer mv. ble også et hjem hvor trosfortellinger nådde fram til barneører og barnesinn. Søndag var kirkedag. Og faren min var trofast på orgelkrakken eller pianokrakken.  Vi guttene var med, og fikk høre på tale, vitnesbyrd, sang og inderlig bønn.  Når det var møtekampanjer og saminaristene kom på besøk var det kall til frelse. I 3 klasse var vi på besøk i statskirke.  Presten skulle demonstrere at alle barn var skrevet i kirkeboka, så han valgte en av elevene. Min bror.  Med forventning bladde presten fram til Ø, men fikk problemer med å finne Ola Øvergaard.  Så sa broren min de forløsende ordene: ”Jeg går i pappa sin kirke”. Vi ble tidlig bevisst på at vår tilhørighet var til Kristus og Baptistmenigheten. Vi ble sendt på juniorleir, på speiderleir, på påskeleir, ungdomsleir og ungdomsstevne. Som familie var på på Distriktsmøtene i Nord-Norge.  Som familie reiste vi på landsmøtet i Det Norske Baptistsamfunn. I mitt hjem var det naturlig å planlegge ferien etter hvor landsmøtet skulle være. Når baptistfamilien var samlet var min mor og far til stede, -og vi guttene med på lasset. Der fikk vi møte og ble kjent med barn, unge og voksne fra ulike deler av Norge.   Når jeg står her i dag er det med vissheten om at jeg har vært privilegert gjennom min oppvekst.  Jeg er blitt omsluttet av engasjement og en frelsesglød fra voksne ledere som har brukt av sin fritid i ukedagene, i påske- og sommerferier for at barn og unge skulle få et møte med den levende Jesus Guds sønn.   Dette er historien om min fostring til Baptist.  Det er historien om hvordan ordet til frelse ble formidlet: ”Disse ordene som jeg pålegger deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte.  Du skal gjenta dem for dine barn og snakke om dem når du sitter i ditt hus og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp. Du skal binde dem om hånden som et tegn og ha dem på pannen som et merke.   Du skal skrive dem på dørstolpene i huset ditt og på portene dine.  Men det er også en annen og viktig historie.

• Historien om kall og trofasthet.  Historien om hva det var, og er, viktig å prioritere.
• Prioritering av tid.
• Historien om at skal vi ha et fellesskap som kalles Baptister, må vi også ta kallet på alvor.
• Skal vi være et fellesskap, må vi forplikte oss til å gjøre noe sammen.
• Fellesskap -være i samme skap.
• Eller for å bruke det engelske begrepet fellow-ship.
• We have to be fellows on the same ship, - a fellowship.

  Når jeg i dag tillater meg et lite historisk tilbakeblikk, ser jeg med takknemlighet en historie om kall og trofasthet, fra utallige voksne og ledere som har vært sendebud i Kristi sted. De sto i det, ikke bare når alt lykkes og gikk greit, men også i motgang og slit.   Du kjenner sikkert også noen slike, eller har kjent noen.  Du er kanskje selv en av disse trofaste. Vi skylder dem stor takk, og vi skal takke Gud for dem.  La oss reise oss og be sammen.   ”Det folk som kalles baptister” er kjent som et folk som har kjempet for egen og andres rett til religionsfrihet. I Norge har vi vært, og er fortsatt en minoritetsgruppe. Religionsfriheten har gode kår i Norge, det skal vi være takknemlige for. Det skal vi også kjempe for, for religionsfrihet er ikke noe selvsagt, heller ikke i Norge. Religionsfrihet må vernes om og utvikles.   I 2010 oppnevnte regjeringen et uvalg som fikk som mandat å komme med forslag til ”en helhetlig tros- og livssynspolitikk”  i Norge. Den 7.januar i år la Stålsettutvalget fram sin innstilling ”Det livssynsåpne samfunn”. Innstillingen har skapt myte debatt, og vil gjøre det også når den endelige innstillingen ligger klar. Høringsfristen er over sommeren.   Som Baptister må vi gratulerer utvalget med bruk av begrepet livssynsåpent i stedet for for eksempel livssynsnøytralt. I begrepet livssynsåpent ligger et signal om at det norske samfunnet skal være et samfunn åpent for ulike livssyn, ikke et nøytralt og passivt livssynssamfunn.   Hvorfor skal vi gi andre religioner fri adgang, når kristne misjonærer ikke får lov til å virke i samfunn som er totalitære av religiøse og/eller politiske grunner, sier noen, - også kristne.   Livssynsåpenhet betyr ikke at vi som nasjon skal sette strek over en tusenårig forankring i de kristne verdiene. Livssynsåpent betyr ikke at myndighetene skal ha adgang til å regulere trossamfunns indre anliggender. Livssynsåpent betyr at myndighetene skal ha respekt for trossamfunnenes egenart og verdigrunnlag, - det er hva vi må kunne forvente når beslutningen skal tas.   ”Vårt grunnsyn er at tro og livssyn er en naturlig del av livet også idet offentlige rom”, sa utvalgsleder Sturla Stålsett ved overlevering av utvalgets rapport. Utvalget hadde enn ”visjon om et samfunn der det er rikelig med rom for tro og livssyn. Både religiøse og sekulære livssyn. Livssyn som er nærværende, i ord så vel som i symboler og handlinger”.   Utvalget listet opp en rekke konkrete forslag:

• Politi og dommere skal ha rett til å bære religiøse hodeplagg
• Bare staten skal ha vigselsrett
• Kommunene skal stå for alle gravferder¨
• Representanter for andre livssyn skal likestilles med  fengselsprester¨
• Skolene skal tillate bønnerom.

  Da vår kulturminsiter Hadia Tajik, som selv er muslim, mottok utvalgets rapport slo hun umiddelbart fast: ”Vi starter ikke med blanke ark. Norge har en kristen-humanistisk arv. Den bærer vi med oss videre”.   De første Baptister fikk smake på hva det vil si å være minoritet, religiøs minoritet og kristen minoritet. Majoritetskirken og myndighetene i Norge har opp gjennom historien laget mange restriksjoner for minoritetene.  Vi har hatt en kamp å kjempe, - også i Norge. Vi dagens Baptister kjenner det ikke så mye på kroppen hva det vil si å være minoritet, men vi  må vokte oss vel for å glemme.   Når vi skal videreutvikle det norske samfunnet til fortsatt å være et samfunn som bygger på kristne og humanistiske verdier og arv, så kan det være en nyttig test at vi tar på oss minoritetenes briller når vi skal vurdere formuleringer i lover og regelverk. Hvordan ville vi ha reagert dersom vi hadde vært jøde, hindu eller muslim. Å sette seg i en annens sted når vi skal utforme lover og regler betyr ikke at alt som andre godtar skal godtas av oss, men vi skal søke å finne de beste løsninger, - for alle.   Jeg regner med at vi som Baptister støtter den kristne minoriteten i Egypt, når de nå kjemper mot myndighetenes ønske om gi landet en mer muslimsk grunnlov.  Muslimene er majoritet i Egypt, men som Baptister bør vi mene at også minoritetene har en legitim rett til religionsfrihet i Egypt, De samme rettigheter vi krever som minoritet må vi være åpen for å innvilge andre.   Flertallet i Stålsettutvalget foreslår å frata organisasjoner som forskjellsbehandler på bakgrunn av kjønn og seksuell orientering, statstilskudd. Som kristent kirkesamfunn må vi reagere på et slikt forslag. Det vil være en inngrepen i våre indre anliggender. Ung Baptist er medlem av landsrådet for norske ungdomsorganisasjoner, LNU.  LNU representer bredden av ungdomsorganisasjoner i Norge, både politiske, ideelle, kristne og andre religiøse. Det er positivt at LNU tidlige har kommet på banene og tydelig har uttalt at ”organisasjonenes egenart må beskyttes. Derfor må medlemmene i en organisasjon kunne vedta et verdigrunnlag som organisasjonen jobber etter. Slike verdidokumenter og etiske retningslinjer kan ikke alene utelukke en organisasjon fra å motta statsstøtte.”   Det betyr at f.eks Ung Baptist selv må få vedta hvilket verdigrunnlag organisasjonen skal bygge på, og at staten må respektere dette uten å prøve å overstyre gjennom økonomisk støtte. Det livssynsåpne norske samfunnet må være reelt åpent, men samtidig et samfunn som har en klar kristen forankring. ”Disse ordene som jeg pålegger deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte.  Du skal gjenta dem for dine barn og snakke om dem når du sitter i ditt hus og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp. Du skal binde dem om hånden som et tegn og ha dem på pannen som et merke.   Du skal skrive dem på dørstolpene i huset ditt og på portene dine.   Silje Kvamme Bjørndal er en av redaktørene i boken ”Gud er tilbake”, som kom nå i 2013, utfordrer kristne ved å etterlyse den samme frimodigheten fra kristne som ateister og muslimer viser idet offentlige rom. ”Hvor er stemmene til majoriteten av Kristne i Norge. De som vil beholde Gud og Jesus i kirkens forkynnelse og fremholde det positive i vår kristne kulturarv.” Bjørndal sier videre: ” jeg tror at folk som er trygt forankret i egen selvforståelse, historie og tradisjon, vil være best rustet til å møte andre i en åpen og respektfull dialog.  Dersom vi fjerner referansene til vår kristne og humanistiske arv, kutter vi av røttene på treet vi så gjerne vil plukke frukter av.”   På et arrangement i regi av partiet De Kristne nå i vinter sa tidligere utviklingsminister Erik Solheim: ”Selvsagt skal alle nordmenn, inkludert muslimer, hinduer og jøder, kjenne påskens budskap.  De trenger ikke tro på det, men de må ha kunnskap om det. Dette må selvfølgelig være noe av det vi underviser i skolen”. Men til syvende og sist er det de som selv tror på Jesus som må bringe ham ut til folk” sa Solheim.   La oss som Baptister la våre stemmer bli hørt i den videre debatt om det livssynsåpne samfunnet.  Da må du være beredt til å være på barikadene, og ikke innta en vente og se holdning, men være en frontkjemper for det du tror på og står for.   Landsmøtet i år vil utfordres til å gi sin tilslutning til et sett strategier for framtiden. Ordet strategi kommer fra gresk, og refererer til hærføring.  Mål, handlinger og taktikk for å ”vinne seierskransen”, som vi kan si med Paulus.   Hovedstyret har prioritert følgende områder som viktige satsningsområder for framtiden: Menighetsutvikling, Menighetsplantning, Barn- og unge,  Flerkulturell, Internasjonal Dette vil det bli fokus på seinere i landsmøtet.   I de seinere år har vi som kirkesamfunn blitt et multikulturelt kirkesamfunn. Mennesker fra andre land har funnet tilhold i det norske samfunnet og sluttet seg til ”Det folk som kalles Baptister” i Norge. Det være seg mennesker både fra Asia og fra Afrika, og også fra ulike europeiske land.   Hvordan vil dette være i framtiden. Først og fremst takker vi Gud for våre venner og nye landsmenn fra Burma.  I år feirer Myanmar Baptist Convention, (Det burmesiske baptistsamfunnet) 200 års jubileum. Vi gratulerer med 200 år.   La oss reise oss og gi våre burmesiske venner ” a big hand”.   Det blåser en fornyelsens vind i Burma.  Betyr det at flyktningestrømmen vil avta, og at innvandringen til Norge fra Burma vil stoppe opp og kanskje snu. At immigrasjon blir emigrasjon. Vi vet imidlertid at det er langt fram for menneskerettigheter og religionsfrihet for menneskene i Burma.  De har fotsatt en kamp å kjempe.   Mange så med forventning fram til resultatet av ”Den arabiske våren” i 2011.  Endelig skulle de totalitære regimene falle, og mennesker få sin frihet. Vi vet at for mange, ikke minst kristne, ble hverdagen etter revolusjonen langt vanskeligere enn hverdagen før revolusjonen. Var revolusjonen riktig og viktig? Det vil bare framtiden kunne gi svar på. Den arabiske våren illustrerer hvor vanskelig og kompleks spørsmål om menneskerettigheter og religionsfrihet i realiteten er.   I Syria pågår en brutal borgerkrig.  Titusener av mennesker er på flukt.  Brutalitet og vold har invadert menneskers hverdag.  Mange ser fram mot Assadsregimets fall.  Det gjør ikke de kristne.  De frykter en framtid hvor det ikke vil være plass for kristendommen, men hvor islam og sharialover vil være grunnlag for staten Syria.  Menneskene i Syria har krav på sin frihet, men dette må gjelde alle, - også de kristne.   I ulike land i Afrika forfølges og trakasseres kristne.   I en nær og fjern framtid kan vi se for oss en fortsatt folkevandring fra tidligere øst-europa, men vi vil kanskje i sterkere grad også se en flyktningestrøm fra midt-østen, nord-afrika og andre deler av afrika.   Det norske Baptistsamfunn skal fortsatt være et fellesskap som er åpent for nye landsmenn. Det må vi ta høyde for i våre planer for framtiden. Og det må vi være beredt til å prioritere i ressursbruken vår videre.   Grand Prix deltaker Margaret Berger sier til bladet Krigsropet. ”Å vokse opp med en kristen tro. For meg har det vært utrolig fint. Det har satt preg på en god måte.  Jeg er blitt sprituell og søkende.  Hjemme var det alltid lov til å stille spørsmål, og det gjør jeg fremdeles. Det gjør tro til noe positivt for meg. Jeg er takknemlig for å ha fått med meg de kristne verdiene som nestekjærlighet, det å gi til andre og engsjere seg. Å vokse opp i kirken har gjort meg til den jeg er i dag.” Mens andre var redde for å bevege seg fritt i kirken følte hun seg alltid hjemme.  ”Det var her jeg hang med pappaen min, også utenom gudstjenestetid.”   I strategier for framtidens Baptistsamfunn har Hovedstyret et eget fokus på Barn og Unge.  Dette vil være en prioritert satsning, ikke fordi Ung Baptist gjør en dårlig jobb, - for det gjør de ikke.  Dette er et signal fra Hovedstyret til Norske Baptister om at barn og unge er så viktig at det i fremtiden skal være et samarbeidsprosjekt og et satsningsområde. Det er et signal om at Hovedstyret utfordrer baptister i alle aldre til å ha et tydelig engasjement også overfor barn og unge.   Sammen med Ung Baptist skal Baptistsamfunnet nå lengre, bredere og dypere, slik at våre barn og unge:  kan bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden,  ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap. Slik ar våre barn og unge blir ”fylt av hele Guds fylde! Han som virker i oss med sin kraft og kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår”. Hvem kommer til meg når andre går bort, hvem blir igjen? Ole Paus ….bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden,  ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap.

• Evangeliet er et tilbud om liv og tilgang til bønnens kanal.
• Det begynner å ligne et liv dette her, det begynner å bli en bønn.
• Bønn er en av bærebjelkene i strategiene for framtiden.

En menighet nordpå hadde fått ny pastor.  På et av de første møtene var de samlet en 7-8 mennesker. Hva gjør vi nå?  Det viktigste vi kan gjøre nå er å be. I dag er menigheten forvandlet til et aktivt menighetsfellesskap med barn, unge og voksne, og et multikulturelt fellesskap.  Av Guds nåde og til Guds ære. Med bønnen som bærebjelke skal vi som Baptister gå framtiden i møte. For oss, det folk som kalles Baptister, er utfordringen å hente i 5.mosebok.   Hør, Baptister! Herren er vår Gud, Herren er én.  Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt. Disse ordene som jeg pålegger deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte.  Du skal gjenta dem for dine barn og snakke om dem når du sitter i ditt hus og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp. Du skal binde dem om hånden som et tegn og ha dem på pannen som et merke.   Du skal skrive dem på dørstolpene i huset ditt og på portene dine. Takk for oppmerksomheten. Per Øvergaard