Av Roger Dahl

Det har Olaug Bollestad gjort hele livet. Siden i fjor høst som en av landets fremste folkevalgte. Oppgaven er å lage gode rammer for enkeltmennesker.

–For meg er dette en oppgave i Guds rike, sier Olaug Bollestad, om vervet som Stortingsrepresentant, og hun forklarer: – En gang hadde jeg oppgavene mine i menigheten. Nå er det her på Stortinget. Slik tenkte jeg når jeg gikk inn i fylkes- og lokalpolitikken også. Forskjellen er bare at nå er det i rikspolitikken jeg er engasjert. – Målet mitt har alltid vært at vi skal lage gode rammer for enkeltmennesker. Det var målet i menigheten. Det var målet som Ordfører og det målet mitt nå.

Må møte menneskene
Midt i budsjettforhandlingene på Stortinget har Olaug Bollestad funnet tid til et intervju med magasinet Baptist.no.

– Får du til det du ønsker, eller stenger systemet for mulighetene?

– Ja, det er jo et firkantet system her. Men samtidig kan jeg legge rammene selv, sier Bollestad og understreker at det ikke går en dag uten et møte med enkeltpersoner for henne. – Jeg må finne min vei for å bidra inn. Jeg har over 100 e-poster hver dag. Mange av dem er personlige, så jeg får innblikk i hvordan systemet virker inn i folks hverdag, får innblikk i nye landsmenns liv, også de som ikke får være her. Ser hvordan de som har konvertert til kristen tro ikke blir trodd. Og jeg kjenner jeg må gå en vei med systemet, for det kan ikke være sånn.

Menneskeverd
– Hva brenner mest da?

– For meg er ordet menneskeverd det som gjør at jeg er med i politikken. Og da tenker jeg på det kristne menneskeverdet. Vi er unike og verdifulle fra starten i mors liv til vi dør, sier Olaug Bollestad og understreker:

– Det betyr noe for meg fordi vi har et system som vil dra fram det perfekte. Jeg må spørre meg hva som er perfekt? Det er ikke det at noen sitter i rullestol eller ikke, ser eller ikke ser. Men det at menneskene er skapt i Gud bilde.

– Derfor har ikke jeg rett til å ta fra noen rett til liv. Olaug Bollestad sitter i helse og omsorgskomiteen. En komité der en må forholde seg til spørsmålene omkring abort, for eksempel at det stadig settes nye grenser for hva som er aksepterte årsaker til abort, hvilke tilstander som er uforening med liv.

– Så ser vi foreldre som trosser systemet og bærer fram barna, som noen ganger lever i mange år.

– I andre enden setter en grenser på grunn av helsa. Skal en leve lenger, og skal en selv avgjøre når livet avsluttes.

Må tørre
– Du utfordrer kanskje kristenfolket litt og, jeg tenker på saken om gratis prevensjon til unge?

– Noen kristne har gitt meg kritiske kommentarer i etterkant, spurt om jeg ville legitimere sex før ekteskap eller... For meg er det viktige at det gjennomføres 15.000 aborter. Det er 15.000 liv det. Og det er alt for mye. Men ingen vil legge inn noen penger for å hindre det.

– Jeg tenker at jeg og Kristelig folkeparti må være med å legge til rette for en politikk som favner alle. Derfor ble det med gratis prevensjon et av mange forslag for å redusere aborttallene, for uansett hav jeg mener ligger folk med hverandre, og det blir det barn av.

– En annen del av dette er muligheten for bedre stønad til enslige mødre, sier stortingsrepresentant Olaug og ser rett på meg:

– Da må jeg tåle å stå litt i konflikt mellom det som er teologi og det som er et samfunn med noen verdier i. For meg ble det å sette to bud mot hverandre. Sex utenom ekteskap og å ta liv. Da tåler jeg heller å få litt kjeft av noen

”For jeg var sulten …”
– Jeg synes det norske demokratiet er flott. For vi er jo vanlige folk som velges. Hvis en ikke er fornøyd med oss som er folkevalgt så skiftes vi bare ut.

– Men vi må passe på å ivareta demokratiet, understreker stortingsrepresentanten.

– Vi som er kristne må se vårt ansvar i å engasjere oss i dette. Blant annet utfordres jeg av Matteusteksten « For jeg var sulten, og dere ga meg mat;… ». (Matt 25,31 fl. red. anmerkning) – Det er vårt samfunnsansvar. Det er dette vi snakker om. Vi som forvalter en rikdom, både materielt og i demokratiet. Vi klarer ikke å ta var på det uten å hegne om det, understreker Olaug Bollestad.

– Lykkes du da?

– Det er alltid noen som vil holde deg nede, men jeg føler jeg har en rik jobb, jeg har stort ansvar fordi jeg er vist mye tillit. Tenker av og til på hvordan det hadde vært viss min stol stod tom. Samtidig, ingen er uunnværlig. Men jeg kjenner jeg har en oppgave, at får være med å bidra og sette fokus. I Stortinget, i media.

Nærhet
– Jeg liker å være nær folk. Jeg er ikke redd for å gå inn i sorg eller vanskelige ting. Det har vært jobben min. Og jeg vil gjerne være en politiker som kjenner det vanlige livet. Alle har vi et hverdagsliv. Trenger ikke gjøre det verre enn det. – Delt glede er dobbelt glede. Delt sorg er halv sorg.

– Så tenker jeg at de verdiene tar jeg med i hverdagen her på Stortinget. Stortingspresten her er litt som sykehuspresten på sykehuset. Han går i miljøet. En kan be om samtaler. Jeg er opptatt av å ha en samtalepartner. Det er viktig. Ofte gjør vi det så alvorlig. Det hadde blitt et rikere fellesskap om vi kunne delt mer. Ingen av oss er skapt for å klare oss helt sjelv.

Menigheten
Olaug Bollestad tilhører Ålgård Baptistmenighet. En menighet hun og mannen kom til etter at de valgte å bli døpt på bekjennelse av tro for noen år siden.

– For meg betyr menigheten mye. Jeg ser på den og gudstjenesten som en kraftstasjon for å få oppladning. De menneskelige faktorene med vennskap er viktige, men også det åndelige fellesskapet. Og jeg ser på menigheten som en god plass å være. Jeg pendler jo til Oslo, men prøver å få med meg søndag formiddag i menigheten, og fryder meg over familiene som kommer med små barn, og over større gutter og jenter som utfordrer oss på systemet.

– Så får jeg jo tale av og til da. Det utfordrer meg til å lese Bibelen og holde meg nær selv. Dessuten, å gjøre noe annet enn politikk er utrolig flott også, Sier Olaug Bollestad og understreker: – Jeg var jo aktiv politiker da vi ble baptister. Noen advarte meg om det var lurt. Jeg ble litt overgitt over det. For det var viktig å gjøre dette sammen, og også å ta valget.

– Noen trodde jeg ville tape på dette som politiker. Men det var så viktig for meg og oss at det tenkte jeg ikke over. Så vi gjorde dette mens jeg var politiker. Viktig å understreke at det ikke var noen krangel eller splittelse å gå fra bedehuset. Har fortsatt gode venner der, og vi gikk ikke på grunn av misnøye.

Raus
– Hvordan var det å komme til Baptistsamfunnet da?

– Jeg opplever et raust kirkesamfunn, som er veldig flinke på nye landsmenn. Men jeg utfordrer oss på å vise hva vi står for også over for etnisk norske. Jeg utfordrer hver enkelt til å vise hva vi står for inn i lokalsamfunnet, i byggefeltet, i blokka. Fordi vi har et ansvar for å nå hver generasjon. Skal folk komme må de bli kjente med oss.

– Jeg opplevde stor respekt for mitt valg om å bli døpt på rådhuset. «Så tøft» å ta dette valget i voksen alder, var kommentaren.

– For oss var det aldri aktuelt å tenke at engasjementet hos baptistene kun handlet om Ålgård. Vi er ikke skrudd sammen slik vi. For oss var det og viktig å tenke engasjementet hele veien. Så er jeg jo opptatt av å snakke et språk som folk forstår. Det gjelder i politikken og ellers.

Inkluderende
– Jeg tenker blant annet på forkortelser. Som jeg jo har mast om på landsmøtene. Språk kan skape avstander, men må heller inkludere, fortsetter Olaug, som riktig har kommet i siget.

– La meg ta et eksempel fra Ålgård der det var annonsert ”Lørdagssamling hjemme hos Sylvi og Åge!” Vi trenger ikke denne type annonser. Vi må være bevist på at vi er inkluderende. Det er jeg opptatt av.

– Dessuten tenker jo at vi har en mulighet til å gi et bilde av Baptistsamfunnet, av at vi er helt vanlige folk, som står for et kjempedemokratisk engasjement og som tror på likhet. Jo, jeg kjenner at det har vært godt.

– Har ikke vært vanskelig å bli kjent med baptistene heller, men Blink i Stavern, der vi bor på stedet, har gjort det enklere å bli kjent enn det var de første årene da vi var med på landsmøtene og sommerfestene, sier Olaug Bollestad og understreker:

– Det er forresten viktig for meg at det var Olaug som kom inn, ikke ordføreren eller stortingsrepresentanten. Og jeg er opptatt av at alle kan komme til meg. Hvis jeg kan være en brobygger ønsker jeg det.

Være noen flere til jul
– Hva med jul, blir det tid til feiring?

– Vi er opptatt av tradisjon og samtidig litt nytt. Alle barna får adventskalender av mor, selv om de har flyttet ut. De får ting de trenger da, og ler litt av det også. Det viktige er at de skal bli minnet om jula. Så kommer alle fire hjem fremdeles. Det er viktig. Olaug forteller at de også er opptatt av å ha noen ekstra til jul.

– I år er det flere som kommer til oss. Vi kan jo ikke bare mene at vi skal ha plass, men vi må også gjøre noe. Det skal være rom i herberget hos oss. Hvis jeg vet om noen som sitter alene klarer jeg ikke det, sier Olaug Bollestad og fortsetter:

– Samtidig er jul familie på godt og vondt. Den skaper en sårhet i forhold til de du ikke har så god kontakt med. Også skiller oppleves sterke. Det opplevde jeg tydelig da mor var på det sykeste. Har rom for også å tenke at det er en grunn til at ikke alle reiser hjem. Påkjenningen ved det kan være stor.

Gamle tradisjoner
– Hjemme hos oss holder vi på gamle tradisjoner. Syr ruller, lager lefser. Det er flott å ta vare på noe gammelt. Samtidig som vi tar nye ting inn. For mange år siden hadde jeg barnegruppe i kjellerstua og ei mor/barn-gruppe. Da lagde vi alltid julepynt. Ser enda at julekrybber, engler m.m. far den tida henger framme til jul i nabolaget hjemme.

– Jeg tenker at det og alltid er mulighet til å gjøre noe for andre. For eksempel får ungene i nabohuset julesokker av ”tante Pose.”

– Det er veldig gøy når ungene kommer hjem, at de gleder seg over tingene og tradisjonene. Da de var tenåringer synets de julekrybba vår var stygg. Nå har de skaffet seg like selv.

Ta vare på menneskene
– Helt til sist, du er sykepleier, hva har det betydd for ditt engasjement?

– Ja, intensivsykepleier. Jeg har jobbet i intensivpost og på hjerteutredning, og har sett hvor viktig det er med nettverk. Det erfarte jeg også da mannen min Jan Frode var alvorlig syk. 75 prosent med samme type hjerneblødning dør, 20 prosent får varig men. Det gikk godt. I den tiden opplevde jeg at lokalsamfunnet brydde seg. Jeg hadde sett i akuttmottaket andre med samme sykdom, som ikke hadde nettverket rundt seg og hvilken kamp de måtte kjempe.

– Min erfaring som mor, ektefelle og sykepleier gjør at jeg engasjerer meg i å ta vare på mennesker. Husker så godt da jeg var ni og far fikk hjerteinfarkt. Han var sikkerheten i livet mitt.   Foto: Gunnhild Sørås/KrF