Her er først fire korte historier fra Baptistkirken Norge sin virksomhet:
Den første er fra vårt migrantarbeid. I 2001 var det to migrantmenigheter i Baptistkirken Norge. I dag finnes 35 migrantmenigheter, i tillegg til flere menigheter med tydelig internasjonalt preg. Av våre medlemmer i Baptistkirken Norge kommer nå cirka 60 prosent fra migrant- og multietniske fellesskap. Det skjer store ting blant oss. Hva er det som har skjedd?
Den andre historien er fra 10. august sist sommer. En vanskelig dag til å samle folk i ei kirke. Like fullt kom det mer folk enn vi har på julaften da kirken er sprengfull. Mimir Kristjánsson og Olaug Bollestad blir intervjuet av meg der Bibelen var tema, og hva Bibelen betyr for dem. Bibelen ble løftet opp. Det ble en fantastisk kveld. En søndag kveld i august ble til en stor festkveld. Hva er det som har skjedd?
Neste historie er fra Baptistkirken i Tistedal der 25 ungdommer er samlet til bønnemøte. Bygda er forandret. For der disse ungdommer tidligere gjorde rampestreker i bygda, har de nå tatt imot Jesus og samles regelmessig til bønn. Det er blitt et nytt åndelig klima i Tistedal. Det skjer noe blant de unge i landet vårt! Hva er det som har skjedd?
Det fjerde historien er fra Baptistkirken på Hana i Sandens. Den 3. mai ble 9 ungdommer døpt på bekjennelse av sin tro. For kort tid siden var det få ungdommer samlet på fredagskveldene. Situasjonen så mørk ut. Nå samles mer enn 25 ungdommer på disse kveldene. Folk spør: Hva er det som har skjedd?
Kjære landsmøtedeltakere; de gode historiene finnes, la oss fortelle dem og la dem inspirere oss!
Bak disse historiene finnes det vennskap som har utviklet seg. I dag vil jeg tale om:
Varig vennskap
Jesus brøt aldri et vennskap
Det er få ting i livet som gjør så vondt som når et vennskap brytes. Når tilliten ryker, når ord sårer, eller avstanden vokser så stor at man ikke kan finne veien tilbake. Vi kjenner smerten av å miste noen man en gang sto nær.
Bibelen peker på en person som elsket annerledes. En som aldri trakk tilbake sin hånd, aldri stengte hjertet sitt, aldri sa: «Nå er det nok.» Han heter Jesus. Og han brøt aldri et vennskap.
Jesus hadde mange venner. Noen av disse ville andre slett ikke være sammen med. Det var tollere, prostituerte, spedalske, de utstøtte og de svake. Han kalte dem ved navn, satte seg til bords med dem, og delte deres liv. Han elsket ikke for å få noe igjen, fordi kjærlighet er hans natur.
Når Jesus kaller disiplene sine venner i Johannes 15, 15: «Jeg kaller dere ikke lenger tjenere ... jeg kaller dere venner» - er det langt mer enn et høflig uttrykk. Det er en åpenbaring av Guds hjerte. Det er et vennskap som tåler svakhet, som forblir trofast, og som aldri blir trukket tilbake.
Jesus visste hva det var å bli sveket. Peter fornektet ham, ikke én gang, men tre ganger. Han opplevde at Judas forrådet ham med et kyss. Han opplevde at disiplene flyktet da han trengte dem mest. Likefullt: Ingen av disse hendelsene fikk ham til å bryte vennskapet. Til og med mot Judas, den natten forræderiet skjedde, sa Jesus: «Venn, nå har du gjort ditt!» Matt 26, 50. Legg merke til ordet venn. Selv i øyeblikket av svik, velger Jesus å møte ham på denne måte. Judas var fortsatt en venn.
Du husker sikkert historien da Peter fornektet Jesus. Han var helt sikker knust og full av skam. Kanskje trodde han at nå var alt ødelagt. Men da den oppstandne Jesus møter han ved Genesaretsjøen, er det ingen bebreidelser, ingen kalde ord. Bare et spørsmål gjentatt tre ganger:
«Elsker du meg?» Johannes 21, 15 – 17. Jesus stiller ikke dette som et kritisk spørsmål for å sette ham på plass. Han stiller det for å gjenopprette Peter. Hver gang Peter svarer, får han et nytt kall «Fø mine lam.» Der vennskapet kunne vært brutt, lar Jesus kjærligheten bære det videre.
Vennskapet med Jesus forvandlet menneskers liv. Tolleren fikk et nytt liv da Jesus besøkte ham. Den samaritanske kvinnen ved brønnen fikk et nytt liv som gav henne verdigheten tilbake. Vennskapet med Jesus gjør noe med oss. Vi blir forandret innenifra.
I vår hverdag hender det at vennskap rakner. Noen ganger fordi vi selv ble såret, andre ganger fordi vi såret noen selv. Avstand, misforståelser eller stolthet kan gjøre det vanskelig å finne tilbake. Men Jesus viser oss en annen vei – tilgivelsens og nådens vei. Han ber oss elske slik han elsket oss.
På korset kunne Jesus ha gitt opp menneskene. I stedet ba han: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.» Luk 23, 34.
Jesus dør ikke som en bitter mann, men som en trofast venn, både for dem som elsket ham og de som sviktet ham. Han kjærlighet er sterkere enn døden. Hans vennskap bærer gjennom alt.
Å være hans disippel betyr å leve med samme hjerte som Jesus. Da søker en forsoning fremfor hevn. Da strekker en ut en hånd til andre. Jesu vennskap er ikke en følelse, men et valg, et daglig valg til kjærlighetens vei.
La meg avslutte med Ordspråkene 18, 24: «Det finnes venner som skader hverandre, men en sann venn er mer trofast enn en bror.» Jeg vil også legge til noe som er viktig: Uenighet betyr ikke uvennskap. Du trenger ikke å være enige med dine venner i alle ting. Jeg har gode venner der vi kan ha en frisk diskusjon og ende med ulike konklusjoner. Venner tåler uenighet.
Jeg vet at ikke alle vennskap går like lett. Det kan være kulturelle og teologiske utfordringer som er krevende i en menighet. Vi vet at søskenflokker er blitt splittet på grunn av arveoppgjør. Vi mennesker er sårbare.
Jesus brøt aldri et vennskap. Derfor kan vi komme til ham igjen og igjen, med våre feil og svik og med våre brutte relasjoner og finne et vennskap som holder. Han står der fortsatt med åpne armer og sier: «Jeg kaller deg venn.»
Jeg vil oppfordre folk til å gjenoppta vennskap og søke forsoning for brutte relasjoner.
Til slutt: For å knytte talen til åpningen: Jeg håper det kan sies mange steder i Baptistkirken Norge: Hva er det som har skjedd?
Jeg ønsker alle et godt landsmøte og gode forhandlinger!
Av hovedstyreleder Sten Sørensen, Baptistkirken Norge
