Apg 2, 11b
«... og vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål!»
Pinsen er en av tre høytider som jødene holdt. Det var påskefesten, pinsefesten og løvhyttefesten. Pinsefesten hadde stor betydning av to årsaker: Den hadde historisk betydning. Den var et minne om at Moses fikk Loven på Sinai berg. Det andre hadde med feiring av jordbruket og årets grøde som også var viktig for dem.
Fantastisk – tenk Gud lar menigheten bli født da Moseloven skulle minnes. Nå kom noe større og viktigere enn Loven. Loven kan ikke frelse. Nåden frelser, gjennom troen på Jesus, ikke gjerninger. «Og det skal skje i de siste dager, sier Gud, at jeg vil utøse av min ånd over alle mennesker.» Apg 2, 17 – 18. Vi minnes ikke Loven på Sinai berg i dag, men Den Hellige Ånds nærvær med kraft og store muligheter.
Pinsen er en historisk høytid for menigheten. Alt ble snudd på hode. Det blåste som en storm, det brant som en ild, og plutselig kunne de snakke et språk de aldri hadde lært. Folk fra alle kanter forsto dem – som om Gud ville si: «Dette budskapet er for alle». Nå kunne de høre budskapet på sitt eget språk. Midt i forskjellene oppsto det noe nytt: Fellesskapet.
Vi lever i en tid hvor det finnes mange språk, ikke bare norsk og engelsk eller andre talespråk – men også språk av holdninger, erfaringer og livssituasjoner. Noen snakker gjennom ord. Andre gjennom handlinger, stillhet eller blikk. Men på pinsedag kom det et språk alle kunne forstå.
Et smil kan være et språk. En hånd som strekkes ut, kan være et språk. Det å bli sett, kan være et språk.
Når vi møter hverandre med respekt, når vi forsøker å forstå før vi selv vil bli forstått, da snakker vi et språk som ikke trenger oversettelse. Pinse handler ikke bare om mirakler som skjedde en gang. Det handler om muligheten vi har, hver dag, til å bygge broer i stedet for murer.
Tenk; vi kan være bærere av et språk som skaper håp. Et språk som gir rom. Et språk som bygger fellesskap. Det er et språk alle forstår.
Pinsedag. Gud valgte ikke de meste veltalende. Han valgte vanlige folk, fiskere, arbeidere, kvinner og menn. De hadde vært redde og låste seg inne. Det var de som fikk Ånden.
Gud bruker fortsatt helt vanlige mennesker. Ingen trenger å være perfekte for å være en del av Guds historie. Men du må være åpen – for kjærlighet, for håp og for fellesskapet.
«Da ble de alle fylt med Den Hellige Ånd.» Det var ikke noen få. Ikke bare lederne. Ikke bare de mest fromme eller de mest forberedte. Alle.
Av hovedstyreleder Sten Sørensen
