Bent Hylleberg
Artikkelbildet viser hele amnestiplakaten fra 1848. Hovedteksten lyder: «[D]et gis amnesti for de som kan ha vært under forfølgelse eller dømt for å holde fromme forsamlinger eller utføre dåp.» En så kort tekst kunne, etter godt over 300 år, frigjøre danske baptister fra forfølgelse med fengsling, tvangsdåp og forvisning.
Samfunnsidealet til de lutherske kongene og deres embetsmenn var «én stat, én tro». Derfor ble baptister nektet opphold, fengslet eller forvist. Det kunne ikke bli verre enn på 1700-tallet. Men det gjorde det ...
Opplysningstiden – og reaksjonen
Pietismen ble erstattet av opplysningstiden, som brakte enorm optimisme og tillit til menneskets evner og muligheter. Fokuset flyttet seg fra «Guds nåde» til menneskets egen fornuft. Christian VIIs galskap banet vei for den opplyste legen J.F. Struensee, som styrte kongeriket i fire år før han ble halshugget i 1772. Men ånden hadde rømt fra flasken! Struensee innførte pressefrihet. Det danske skolesystemet ble deretter avskaffet, og en ny skolereform så dagens lys. Den mye debatterte kontroversen endte med at sensur ble gjeninnført i 1799. I kirkelig henseende dominerte konservatismen.
P.C. Mønster (1797–1870) var den første som krevde religionsfrihet for alle i Danmark. Dette skjedde i «Begjæring om fuld religionsfrihet for Danmark» i juli 1840. Fra fengselet skrev han flere forsvarsskrifter og søknader om frihet.
Ny bruk av gamle lover
I oktober 1839 ble den første danske baptistmenigheten grunnlagt av 11 nydøpte personer med P.C. Mønster som leder. Eneveldets rettssystem tredde umiddelbart i kraft. Kongen var lovgiver, og hans rådgivere var samlet i kanselliet, hvor Sjællands biskop, J.P. Mynster, spilte en fremtredende rolle. Kongens embetsmenn – politiet og presteskapet – sørget for at loven ble overholdt. Ingen nye lover ble utstedt mot baptistene, men det gamle «Reskriptet» fra 1745 ble brukt: Baptistene måtte forlate landet eller dra til fristaden Fredericia. Men de ble værende i København!
Tvangsdåp av barn
P.C. Mønster og andre ble nå avhørt og anklaget for «gjendåp». Han ble fengslet fem ganger, i totalt to år. Bøter og konfiskasjoner ruinerte ham. Etter tre år foreslo kongen en løsning med Baptistplakaten 27. desember. 1842. Den beordret at baptistene skulle reise til Fredericia, avstå fra å konvertere, samt at spedbarnene deres skulle tvangsdøpes: «De skal ikke fratas det gode ved umiddelbart å bli innlemmet i det kristne fellesskap».
Mønsters svar var: «Det vil være lettere for meg å underkaste meg livsvarig fengsel enn å gjøre meg til gjenstand for slik tvang som følger av den kongelige bestemmelsen». Etter at lederne ble fengslet, rettet myndighetene seg nå mot spedbarnene deres. For første gang ble tvangsdåp brukt i Danmark. Omtrent 30 spedbarn ble tvangsdøpt med hjelp av politi og prester etter 1844 – enten i sognekirkene eller i baptistenes boliger.
Julius Købner (1806-1884), dansk-tysk baptistleder, skrev i 1848 i Hamburg «Manifest for den frie urkristendommen for det tyske folk» – et teologisk forsvar for det nytestamentlige kirkesynet, for retten til å danne frie menigheter og til kjemp med Åndens våpen.
Det, det hele kom ned til …
For baptistene handlet alt om til retten til å tro og handle i henhold til sin tolkning av Bibelen – det vil si religionsfrihet og retten til misjon. Grundtvig og andre kjempet for baptistenes frihet. Biskop J.P. Mynster forsvarte eneveldets kirkelige tvang. Så sent som i 1848 sa han fra prekestolen: «Fedre uten samvittighet skal ikke få lov til å holde sine barn unna kirkens dåp». Men biskopen vendte ryggen til fremtiden. Eneveldets tid nærmet seg slutten.
I 1848 ringte revolusjonens klokker ut frihet over det meste av Europa. I februar hadde vi et kongeskifte i Danmark, og en ny regjering i mars, og 26. juni fulgte Amnestiplakaten, de danske baptistenes frihetscharter. Juni-grunnloven av 1849 var på vei.
Hvor langt har vi kommet?
Dansk lovgivning sikrer frihet for alle, men ikke likhet, ettersom Folkekirken er det privilegerte religiøse samfunnet. Baptister ønsker like vilkår for alle – ikke ved å frata Folkekirken nødvendige privilegier, men ved å bygge andre religiøse samfunns relasjoner med «like vilkår». I de senere årene har mange som deltar i debatten om en ny dansk religiøs modell innsett at religion og tro må være en del av løsningen snarere enn å bli utropt som tidens store problem. Er dette innsikten bak oppfordringen til «åndelig forsterkning» – selv fra statsministeren, som snakker mer om dansk kultur enn om religion?
Artikkelen er den siste av flere artikler knyttet til 500-årsjubileet for døperbevegelsen 2025. Artiklene publiseres på de danske baptister nettside og magasin, baptist.dk og skrives av Bent Hylleberg og Christian Bylund. De tre første artiklene handler om forløpet til døperreformasjonen med spørsmålet om religionsfrihet den fjerde om religionsfrihet, deretter om kirken i forhold til samfunnet og om kårene døperne fikk i Danmark-Norge. Artikkelene er oversatt og gjengis med tillatelse.
Redaksjonell kommentar:
Norge og Danmarks historie henger tett sammen fram til 1814. Konventikkelplakaten (1741–1842) var en kongelig forordning fra Kristian VI som forbød private religiøse møter («konventikler») uten sogneprestens godkjennelse, og innførte taleforbud for kvinner. Loven skulle sikre statskirkens enhet mot pietistiske lekpredikanter, men ble mest kjent for å forfølge Hans Nielsen Hauge. Opphevelsen i 1842 la grunnlaget for forsamlingsfrihet.
Likevel fikk Haugianismen et fotfeste og var en viktig faktor for utviklingen av misjonsforeningene og frikirkeligheten, som vokste fram etter at konventikkelplakaten ble opphevet og den nye Dissenterloven trådte i kraft.
Dissenterloven var en norsk lov fra 1845 som tillot kristne trosretninger utenfor Den norske statskirke å organisere seg og praktisere sin tro offentlig, et viktig skritt mot religionsfrihet etter en lang periode med tvangsmessig luthersk tilhørighet. Den åpnet for friere religionsutøvelse og dannelse av egne menigheter for dissentere (folk som ikke tilhørte statskirken), men de var fortsatt utestengt fra noen embeter. Baptistenes arbeid i Norge vokste fram beskyttet av denne loven, som i 1969 ble erstattet av Lov om trudomssamfunn og ymist anna.
