Bibellesning:
Esekiel 37, 1-14.
HERRENS hånd kom over meg. Ved HERRENS ånd førte han meg ut og satte meg ned i en dal som var full av knokler. Han førte meg omkring blant dem. Se, det lå en stor mengde knokler utover dalen, og de var helt tørre. Da sa han til meg: «Menneske, kan disse knoklene bli levende igjen?» Jeg svarte: «Min Herre og GUD, det vet bare du.» Han sa: «Tal profetord over disse knoklene og si til dem: Tørre knokler, hør HERRENS ord! Så sier Herren GUD til disse knoklene: Se! Jeg lar det komme ånd i dere, så dere blir levende. Jeg fester sener på dere, legger på kjøtt, trekker hud over og gir dere åndedrett så dere blir levende. Da skal dere kjenne at jeg er HERREN.» Jeg talte profetord, slik jeg hadde fått påbud om. Se, jeg profeterte, og det begynte å buldre og skjelve. Knoklene la seg inn mot hverandre, knokkel mot knokkel. Jeg så, og se! – det kom sener og kjøtt på dem, og hud ble trukket over. Men ånd manglet de. Da sa han til meg: «Tal profetord til ånden! Menneske, tal profetisk og si til ånden: Så sier Herren GUD: Kom, ånd, fra de fire vindretninger og blås på disse drepte så de blir levende.» Jeg talte profetord, slik han hadde befalt meg. Da kom det ånd i dem, så de ble levende. De reiste seg opp og sto på føttene. Det var en umåtelig stor hær. Så sa han til meg: Menneske, disse knoklene er hele Israels folk. Hør hva de sier: «Våre knokler er tørket inn, vårt håp er knust. Det er ute med oss!» Tal derfor profetord og si til dem: Så sier Herren GUD: Se, mitt folk, jeg åpner gravene deres og lar dere stige opp av grav. Så fører jeg dere til Israels land. Mitt folk, dere skal kjenne at jeg er HERREN når jeg åpner gravene deres og lar dere stige opp av grav! Jeg gir dere min ånd så dere blir levende, og lar dere finne hvile i deres eget land. Da skal dere kjenne at jeg, HERREN, har talt og satt det i verk, sier HERREN.
Koble på:
Har du noen gang følt at livet ditt sitter fast, som om ingenting noen gang kunne bli bedre? I slike øyeblikk er det vanskelig å forestille seg at ting snur, men hva om det er håp selv i de vanskeligste situasjoner?
Koble inn:
På lørdag, påskeaften befinner vi oss midt imellom. Det er dagen etter langfredagens mørke, men likevel før gleden på påskemorgen. Det er en tid med venting, usikkerhet og stillhet – en dag da håpet føles fjernt. På mange måter speiler det synet i Esekiel 37, der Gud gir profeten et mektig syn. Han viser Esekiel en dal full av tørre, livløse bein. Til å begynne med ser det ut til at ingenting noen gang kan endre seg – bare tomhet og tap. Men så taler Gud, og noe fantastisk skjer. Knoklene kommer sammen, Guds ånd blåser på dem og fyller dem, og de våkner til liv igjen. Denne historien minner oss om Guds utrolige kraft til å bringe håp og fornyelse, selv på steder som virker uopprettelige og ødelagt. Det er et bilde på hva Gud kan gjøre i vårt liv når vi stoler på ham. På lørdag lærer vi oss å sitte i stillhet etter Jesu død, og holder fast ved løftet om at Gud alltid arbeider, selv om vi ikke ser det.
Koble til:
Er det områder av livet ditt hvor du føler du sitter fast eller situasjonen virker håpløs, som de tørre beinene? Ta deg tid til å snakke med Gud om det. Be ham blåse sin ånd på det slik at det blir liv og helbredelse og fornyelse til disse stedene. Stol på at Gud kan blåse liv i tørre ben, selv når det virker helt umulig.
