Matteus 9:35-10:1, 7-8
"Jesus vandret nå omkring i alle byene og landsbyene. Han underviste i synagogene deres, forkynte evangeliet om riket og helbredet all sykdom og plage. Og da han så folkemengdene, fikk han inderlig medfølelse med dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter. Da sa han til disiplene sine: «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.»
Han kalte til seg de tolv disiplene sine og ga dem makt til å drive ut urene ånder og helbrede all sykdom og plage. Gå og forkynn: ‘Himmelriket er kommet nær!’ Helbred syke, vekk opp døde, gjør spedalske rene og driv ut onde ånder! Gi som gave det dere fikk som
gave."
Refleksjon:
Teorikurset er over. Det er tid for praksis. Jesus har frem til nå undervist og disiplene har hørt og sett, de har observert Mesteren i aksjon i møte med trengende mennesker. Nå er det tid for å sette lærdom og teori ut i livet. Behovet er stort, men villig arbeidskraft er begrenset.
Hva er det som får Jesus til å sende mennesker ut? Kallet til å handle blir gitt på mange ulike måter, ulike steder i fortellingene om Jesus, men få steder som her lar oss forstå hvorfor. Er det behovet for å holde hele folket i arbeid? Er det for å få avlastning? Nei, det er fordi «da han så folkemengdene, fikk han inderlig medfølelse med dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter». Prosjektet Gud inviterer oss med i, er å være en forlengelse av hans medfølelse til verden, hvor det finnes så mange forkomne og hjelpeløse mennesker. Utfordringen ligger som en hanske å ta opp: Å gjøre Guds medfølelse til min.
Reflekter:
Hvordan kan Jesu medfølelse for trengende mennesker smitte over på meg?
