Av Tim SolWoong Kim

Jeg tenkte med en gang på Tintin sine eventyr da jeg ble spurt om å bli med på tur til den mystiske og ukjente nasjonen, plassert under ekvator i det sentrale Afrika, kalt Den demokratiske republikken Kongo.

Det er et enormt land som grenser mot ni forskjellige land. Min destinasjon, Buta, var lokalisert i provinsen Bas-Uele nordøst i Kongo. Jeg måtte fly over den kongolesiske regnskogen - den nest største tropiske skogen i verden etter regnskogen i Amazonas - med et lite fly, som til slutt skulle få oss til denne bortgjemte landsbyen i midten av jungelen.

Gjøre en forskjell

Siden 1920 har Det Norske baptistsamfunn sent misjonærer til denne regionen. Snart vil baptistsamfunnet feire 100-års jubileum for sitt arbeid i Kongo.

Nå er det derimot ingen permanente misjonærer i Kongo, men baptistsamfunnet jobber fortsatt side ved side med lokale samarbeidspartnere for å spre det gode budskapet og for å gjøre en forskjell i lokalsamfunnet.

Min rolle, som en filmskaper, på denne turen var å dokumentere utviklingsprosjektene som baptistsamfunnet er involvert i. Dette for at folk i Norge skal forstå og være klar over det som skjer i Kongo og hvordan deres gaver og bønner bærer frukter her.

Enkelt og vanskelig

Livet i jungelen var enkelt, men ingenting annet var enkelt. Når sola gryr er det tid for arbeid. Og når sola går ned er det tid for å hvile. Det er ingen strøm, noe som betyr at det ikke er mye å gjøre, ingen nyheter og ingen TV.

Folk blir bare hjemme hvis det regner og de spiser alt det som landområdet produserer. Men hvor enkelt er det egentlig? Hvis du ønsker å ta en varm dusj, da må du hente vann fra elva, lage et bål for å varme vannet for deretter å bruke en balje til å helle vannet over kroppen. Ting som er enkle i Norge er plutselig ikke så enkelt her nede.

Forandret liv

Det var øyeblikk i Kongo hvor jeg bare måtte vente, uten å vite noe om hva som kom til å skje. Da måtte jeg bare slappe av og minne meg selv på at dette er Afrika. Men de fleste dagene mine i Kongo var ganske fulle.

Jeg har passert den oversvømte elva med en liten trebåt og kjørt i heftige hastigheter på små grusveier med motorsykkel. Jeg har reist rundt omkring i landsbyen og sett prosjektene som baptistsamfunnet er involvert i. Jeg har møtt fantastiske mennesker og intervjuet dem.

Overraskende nok har mange av folkene fått livet forandret på grunn av de små tingene. Slik som det å spare penger, lære å lese og skrive, kjenne sine rettigheter som borgere, rengjøring av brønner og gater, ta medisiner og vaksinasjoner, og deling av bøker og redskaper til skoler.

Forandringen kommer innenfra

Noen sier at Kongo er på vei i feil retning. Det er sant at det er mange utfordringer som fortsatt eksisterer i Kongo. Derimot har jeg sett en forandring som kommer innenifra - fra initiativ fra lokale mennesker.

Jeg har møtt unge ledere som er engasjert i å endre deres lokalsamfunn. Jeg har møtt grupper av kvinner som er aktivt involvert i samfunnet rundt seg. De snakker ikke bare om det, men de gjør noe med det. Jeg har sett en gruppe mennesker som tar initiativ til å gjøre deres lokalsamfunn til et bedre sted. Jeg har møtt studenter som er villige til å lære å hjelpe andre.

Jeg husker hva lederen for leseferdighet-gruppen sa, hennes ord har brent seg fast, "Vær så snill, hva enn som skjer, forsikre dere om at deres barn fullfører skolen". Endringene kommer sakte, men sikkert. La oss huske på dem i våre bønner og kontinuerlig støtte dem mens de går igjennom denne eventyrlige reisen.