Av Kenneth Fløistad Ellefsen og Øyvind Hadland

Baptismen har helt siden dens grunnleggelse på begynnelsen av 1600-tallet fremholdt en prinsipielt skille mellom stat og kirke. Mange baptister, også i norsk sammenheng, har opplevd diskriminering fra myndighetenes side. Selv om norske baptister i dag har et godt forhold til staten, bør baptistene fortsatt være den fremste vaktbikkja for religionsfrihet og et konsekvent skille mellom stat og kirke.

Teologi, menneske og samfunn

Blant grunnpilarene i baptismen er læren om at hver enkelt person har evnen til å vurdere og ta stilling til livssynsspørsmål. Hva finnes? Hva er et menneske? Hva er rett måte å leve på. Et baptistisk menneskesyn leder til prinsippet om samvittighets- og trosfrihet. Enhver person og ethvert trossamfunn har mulighet til og rett til å følge sin samvittighet og overbevisning uten andre personers eller institusjoners innblanding.

Baptismen som teologisk retning har dermed hatt en brodd mot alt som lukter av innskrenking av samvittighets- og trosfrihet, som når staten begrenser disse eller forskjellsbehandler personer eller trossamfunn. Brodden fra baptismen har kommet til uttrykk både gjennom personer og fra baptistsamfunnet som helhet.

Norsk baptisthistorie er full av fortellinger om personer som opplevde seg diskriminert av staten fordi de ble baptister og ikke lenger tilhørte det lutherske enhetssamfunnet. Ådne Søyland som forlot statskirken mot slutten av 1800-tallet og fikk ikke lenger undervise i kristendom på skolen som følge dette. Ådne var sterkt opprørt over at han ikke kunne undervise i det hans hjerte brant så inderlig for. Derfor forlot han læreryrket i protest og ble gårdbruker på Tjessheim like ved Ålgård. På fritiden var han omreisende forkynner og viktig støttespiller for flere menighetsplantinger. Det hendte at lokalsamfunn som tok loven i egne hender i møte med baptister. En gang ble Ådne hold innestengt i et skolehus i Sirdalen på grunn av hans baptistiske dåpssyn, døren ble behørig spikret igjen for å unngå at «fangen» skulle rømme. Han var innestengt i om lag et døgn. Ådne sonet også en fengselsstraff for å nekte militærtjeneste.

I 1891 kom det en grunnlovsrevisjon som muliggjorde at ikke-lutheranere kunne ansettes i enkelte offentlige stillinger. I 1969 kom lov om trudomssamfunn og ymist anna og som innebær en ytterligere likebehandling mot ikke-lutherske trossamfunn fra statens side. I hele denne utviklingen bidro norske baptister i debatten og var viktige for endringene.

Fra januar i år har ikke lenger Norge en statskirke. Er norske baptisters oppgave som fanebærer for skillet mellom stat og kirke nå over? På langt nær. Vi mener baptismens brodd ennå trengs.

Hvor baptismen trengs

Det er lite innskrenking av samvittighets- og trosfrihet i dagen Norge, men noen rester lever ennå. Fortsatt er det slik at den offentlige skolen legger til rette for skolegudstjenester. Elever kan selvsagt få fritak fra disse. Problemet med dagen ordning er at det ikke er frivillig for foreldre og barna å ta stilling til religionsutøvelse i skoletiden. Baptismens teologi om tros- og samvittighetsfrihet handler også om at ingen, ei heller staten, kan pålegge noen å ta religiøse ståsteder.

Et annet eksempel er når presten i Den norske kirke går dødsbud. Selv om informasjonen formidles nøytralt og presten utøver en oppgave for politiet er det nærliggende for de berørte å se presten som nettopp enn prest i denne situasjonen. Det er problematisk når staten sender en representant for et trossamfunn på døren til mennesker i en fortvilt situasjon som ikke selv har spurt etter det.

Et tredje eksempel er at gravplassene drives og administreres av Den norske kirke. Fortsatt er det slik at ansvaret for norske gravplasser er det kirkelig fellesråd i Den norske kirke som har. Kirkelig fellesråd finnes i hver kommune og består av representer fra alle menighetsrådene i Den norske kirken. Forvaltning og bygging av gravplasser er med andre ord fortsatt et anliggende for Folkekirken, og ikke oss andre.

Når det kommer til favorisering av Den norske kirke er den ofte målbar i kroner og ører. For tiden er det mange kirkesogn som ønsker seg ny kirke. Nye kirkebygg påfører kommunene utgifter på flere titallsmillioner. Sola kommune har bestemt seg for å bygge ny kirke i sentrum. Kostnadene er estimert til om lag 90 millioner kroner og mesteparten skal kommunen dekke selv. Andre kirkesamfunn får lite eller ingen støtte for å bygge eller vedlikeholde egne kirkebygg. Sola kirke har 128 i gjennomsnitt gudstjenestedeltakere.

En pågående debatt er Opplysningsvesenets fond som forvalter 7 milliarder kroner på. Dette fondet gjør folkekirken krav på etter skillet fra staten tidligere i år. Hvem har egentlig krav på fondet når verdiene i stor grad stammer fra eiendommer overført fra den katolske kirke til kongen i 1523.  

Hva med vår kristne kulturarv

Et begrep som ofte kommer opp i disse debattene er den kristne kulturarven. Det er ingen tvil om at kristendommen har preget både samfunnet, kulturen og staten. Selv om vi på mange måter kan være takknemlig for dette, er det også problemer knyttet til den kristne kulturarven.

Ofte er det Folkekirken, som majoritetsreligion, som blir forvalteren av den kristne kulturarven. Statens og det offisielle samfunnets møteplass for religionsutøvelse blir da det lutherske kirkerom. Hvert år blir Stortingets åpning markert med en gudstjeneste i Oslo Domkirke.  Det offisielle 17.mai-programmet landet over inneholder gjerne en festgudstjeneste i en luthersk kirke og der ledere fra andre kirkesamfunn inkluderes i gudstjenesten. Landets monark skal alltid være evangelisk-luthersk (§4).

Engasjementet for trosfrihet, menneskerettigheter og et prinsipielt skille mellom stat og kirke synes å ha stilnet blant norske baptister og mistet noe av sin brodd. Dette engasjementet skal ikke motiveres av et ønske om å være vanskelig eller fiendtlighet mot Folkekirken, men et ønske om å videreføre et teologisk anliggende som alltid har vært sentralt i baptismen. Et grunnsyn grunnfestet i troen på at hvert enkelt menneske har evnen og retten til selv å søke det religiøse og deretter ta del i religiøse ritualer og bli medlem av trossamfunn på eget initiativ. Staten kan derfor ikke bruke sin makt for å fremme eller styrke enkelte trossamfunn.