Veien fra Luther i Wittenberg til baptistene i Amsterdam
Veien fra Luther i Wittenberg til baptistene i Amsterdam
30 august 2017
Det jubileres i år. 31 oktober 1517 slo Luther opp 95 «teser» på kirkedøren i Wittenberg. Det ble starten på en reformasjon, som gikk gjennom flere akter og forandret Europa.

Illustrasjonsbildet viser at anabaptistenes ledere og lærere ble ofte brent på bålet. Noen ganger etter å ha blitt turturet. Tegningen viser brenningen av Maria van Beckumi 1544 Foto: alamy.com

Av Arild Harvik

Augustinermunken Martin Luther forberedte oppslaget, de 95 tesene, som en invitasjon til en offentlig diskusjon, i tråd med kirkelig, akademisk tradisjon. Det gjaldt avlatshandelen. På en eller annen måte havnet tesene, i tysk oversettelse, i hendene på trykkerier langt utenfor Wittenberg.

De ble en offentlig begivenhet i løpet av få uker. Grunnlaget for en voldsom kontrovers om det kulturelle og intellektuelle grunnlaget for en hel sivilisasjon ble utløst. Tesene hadde et fokus. Vesentlige elementer av teologisk art kom raskt fram i etterkant av tesene. Tesene ble den første dominobrikken i en rekke hendelser som forandret Europa; både religiøst, politisk og kulturelt.

Venstresiden i reformasjonen

Reformiveren grep om seg. I Zurich ivret presten i Grossmünsterkirken, H Zwingli (1448 – 1531) for reformer. Han fikk byrådets medhold til å innføre endringer, i strid med katolsk læretradisjon.

Zwingli samlet rundt seg en gruppe av yngre velutdannede menn. De leste Bibelen på hebraisk og hadde teologiske samtaler. Det kom til brudd mellom Zwingli og en del av disse vennene. Zwingli søkte samarbeid med og godkjenning av byrådet før endringer ble gjennomført.

Det stod strid om nattverden. Var den et sakrament eller en symbolsk handling? De mest radikale mente at Zwingli sviktet det nye prinsippet «Sola Scripture» (skriften alene) ved å gå til en verdslig myndighet for å få aksept for trosspørsmål.

Det kom til brudd mellom Zwingli og hans mer radikale venner. De opprettet et eget vennesamfunn, møttes i private hjem for bibelstudium og oppbyggelse. Etter hvert ble spørsmålet om dåp et tema og vendepunkt.

Døperne

En kald vinterdag, 21. januar 1525, døpte Konrad Grebel sin venn Georg Blaurock som igjen døpte de andre som var tilstede. Det var begynnelsen til en reformbevegelse innenfor reformasjonen. I løpet av de neste ti årene døde alle som var til stede denne dagen, de fleste ble henrettet. Det er tre navn som bør nevnes:

Conrad Grebel kom tilbake til Zurich etter språkstudier i Paris og Wien. Fram til han ble fengslet virket han som predikant, døpte offentlig og grunnla menigheter. Han døde i fengsel i 1526, 28 år gammel.

Georg Blaurock, opprinnelig katolsk prest, utdannet ved universitetet i Leipzig. Han ble kjent som en svært dyktig predikant og grunnla menigheter i Tyrol. Dømt og brent på bålet i 1529, 30 år gammel.

Felix Manz, lærer med fokus på hebraisk, gresk og latin. Manz ble døperbevegelsens først martyr. Han nekte å tilbakekalle sin tro, og ble dømt til å druknes, 29 år gammel.

Fra forbud til dødsstraff

Som et tilsvar til den økende tilslutning til døperbevegelsen innførte myndighetene i Zurich forbud mot bevegelsen. Forbud mot å forkynne, mot å møtes, mot å døpe, forbud mot å ha omgang med tilhengere av bevegelsen. Da disse forbudene ikke hadde noen effekt ble dødsstraff ved drukning innført (1526).

Vekst

På tross av motstand grep bevegelsen om seg. I kantonen Zurich var antall menigheter i 1535 steget til 70. Den spredte seg også til andre deler av Sveits, St Gallen, Bern, Basel, Schaffhausen.

I St. Gallen var det i 1535 ca. 600 døpte medlemmer, i Zurich ca. 800. Myndighetene strammet grepet, forfølgelsens grep om seg. I 1530 ble den første dødsdommen avsagt i Basel. Som en følge av dette flyktet mange til Tyskland. til Elsass, Schwaben, Tyrol og Mähren.

I Sveits så vel som i Sør Tyskland fantes det en rekke «brødre-grupper», etter mønster av de gamle valdensersamfunn. Dette ble mange steder et tilknytningspunkt for døperbevegelsen på mange mindre steder, men også i byer som Strasbourg, Ulm, Augsburg, Nürnberg, Worms og Steyr.

Menigheten i Augsburg voksete til 1100 medlemmer. På den tiden hadde byen ca. 20.000 innbyggere. For Nürnberg var medlemstallet 800.

Utfordring

Døperbevegelsen ble et problem og en direkte utfordring, for reformatorene så vel som for myndighetene. Det ble sammenkalt til en riksdag i byen Speyer i 1529. Tyskland var på det tidspunkt et lappeteppe av fyrstedømme med en keiser på toppen.

Følgende ble besluttet: «alle og enhver anabaptist eller gjendøpt mann eller kvinne i moden alder skal utryddes ved ild, sverd eller annet, alt etter personens stand, uten foregående inkvisisjon av åndelige dommere»

Samtlige fyrster, katolikker som protestanter, med ett unntak Philip av Hessen undertegnet. Beslutningen var godkjent av Luther og Melanchthon.

Gud først

Luther hadde tidligere, på vegne av sin egen «bevegelse» uttalt følgende: «i saker som angår Guds ære, frelse og velsignelse for sjelen, er en bundet og forpliktet overfor sin samvittighet til å sette Gud foran alle ting»

At noen skulle drepes av «samvittighetsgrunner» var derfor en synd mot den Hellige Ånd (Luther 1525) Den frihet Luther krevde for seg selv og sine tilhengere var han i 1529 ikke villig til å innrømme andre.

Luther ønsket opprinnelig en reformasjon «nedenfra og opp». Etter få år var reformasjonen blitt noe annet, en styrt struktur «ovenfra og ned» Etter vedtaket i 1529 ble jakten på døperbevegelsen trappet opp.

Motstanden

Den intense motstand som bevegelsen møtte, hvorfor ble det slik? Hva var det som rettferdiggjorde forvisning, fengsel og død? Bevegelsen var en del av reformasjonen på to hovedpunkt:

  • «Sola Fidel» - troen på Kristus som kirkens eneste grunnvoll.
  • «Sola Scriptura» - Bibelen som eneste rettesnor for liv og lære

Døperbevegelsen definerte i tillegg et læregrunnlag og menighetsideal som på vesentlige punkter «kolliderte» med hva Luther, Zwingli og statsmakten kunne godta:

  • Avvisning av barnedåp
  • Barn omfattes av Krist forsoning inntil de selv kan ta et valg
  • Menighet for de troende
  • Menigheten skal leve et liv adskilt fra «verden»
  • Avvisning av statsmaktens rett til å definere hva som er rett tro
  • Avvisning av «sverdet» - pasifisme
  • Avvisning av messeofferet – et eget presteembete, møte og gudstjenesteformer som var fremmede for Skriften
  • Tro på Kristi snarlige gjenkomst
  • Modell i urmenigheten

Døperbevegelsens ideal var den første menighet, i tiden før keiser Konstantin. De så på Luther og Zwingli som halvhjertede reformatorer. Sammenblandingen kirke og stat under Konstantin ble sett på som den avgjørende faktor som førte til kirkens frafall. Som et konkret og dramatisk uttrykk for dette frafallet ble pavens lovpåbud om dåp av barn i år 401 framhevet.

I 1527 ga Luther og Melanchthon tyske fyrster som støttet reformasjonen administrativt ansvar for kirkelige anliggender. For lederne for døperbevegelsen ble det nok et bevis på at reformasjonen fortsatt var en del av et «fallent» kirkesystem.

Dåpshandlingene i 1525 var et dramatisk brudd på kirkelig tradisjon. Dessuten et brudd i synet på offentlige forordninger vis a vis personlig overbevisning og tro. I statsarkivet i Zurich er oppbevart et forsvarsskrift.

Manz, den første martyren forsvarer sin overbevisning.  Han viser til at hans overbevisning er basert på lesning av skriften og avviser at dåpen er et sakrament. «Skriften viser klart og tydelig hva dåpen er og hvem den er for; nemlig for den som i hjertet har tatt imot troen og erklærer at han vil leve i samsvar med Guds ord

Omvendelse

Når gjelder den kristne menigheten framhever Baltazar Hubmaier (Om den kristne dåp) at grunnlaget ikke kan være tvang (offentlige påbud – statlige systemer) eller medlemskap ved dåp av barn.

Han framhever at den første kristne menighets særtrekk var omvendelse. Det andre kjennetegnet han framhever er dåp. Et videre kjennetegn er et «hellig liv». Som en konsekvens av dette kom da idealet den rene menighet og idealet «adskillelse fra verden»

Skille stat og kirke

Skillet mellom kirke og stat ble sett på som en nødvendighet, for kirken så vel som for staten. Sammenblandingen ga staten rett til å misbruke kirken, og gav kirken rett til å misbruke staten.

For døperbevegelsen var skillet mellom kirke og stat en forutsetning for fri religions-utfoldelse. Ingen skulle tvinge noen til å tro. Dette var et brudd med middelaldernes praksis og tenkemåte.

Luther, Zwingli og Calvin maktet ikke, eller ville ikke, trekke samme konklusjon. Døperbevegelsen er dermed forløperen for et formelt skille mellom kirke og stat.

Feilskjær

Reformasjonens honnørord: skriften alene – troen alene – nåden alene, ble fra katolsk gjenstand for kritikk og ironi. Reformasjonen ble ikke noen ensartet bevegelse. Katolsk kritikk, da og senere, har blant annet vært; «skriften alene» – de slår jo hverandre i hodet med det samme slagordet.

Døperbevegelsen var ikke noe unntak. Reformasjonen var på mange måter et intenst oppbrudd med mange avvikende synspunkter og sterke personligheter. Thomas Münster (1489 – 1525) var en av disse personlighetene. Han ble tidlig påvirket av Luther, og fungerte som prest i flere menigheter.

Han sluttet seg aldri til døperbevegelsen, men påvirket en del av den. Det fikk tragiske konsekvenser. Münster utviklet et stadig mer «revolusjonært» syn på mål og metoder, framhevet behovet for å bli direkte ledet av Den Hellige Ånd. Han så for seg et demokratisk idealsamfunn uten privat eiendomsrett.

Et samfunn uten adel eller presteskap. I 1524 brøt det ut omfattende bondeopprør i Tyskland. Münster ble en leder for opprøret. Etter et år var opprøret slått ned, rundt 100.000 bønder slaktet ned, Münster fanget og henrettet.

Byen Munster ble i 1533 tilholdssted for en mindre del av døperbevegelsen. Lederen av gruppen var påvirket av bl. a. av Münster. De fikk kontroll over byrådet, og etablerte «det nye Zion», der alt skulle være felles.

 Dødsstraff ble innført for de ikke ville la seg døpe. Den selvoppnevnte lederen innførte lovpålagt polygami. Opposisjon ble straffet med døden. Etter to år tok skrekkveldet en brutal slutt, tropper rykket inn i byen og slaktet ned innbyggerne. Munster ble en katastrofe for døperbevegelsen.

Protestantisk og katolsk propaganda arbeidet på høytrykk for å fortelle hvilket kaos, hvilken umoral og fare døperbevegelsen representerte. Resultatet ble intensivert klappjakt på bevegelsen. Erfaringene fra Munster bidro til å forsterke det pasifistiske prinsippet i den gjenværende del av bevegelsen.

Mennonittene

Blant den frisiske og flamske befolkningen i Holland fikk døperbevegelsen stor oppslutning. I 1586 var 25 prosent av befolkningen i Friesland tilsluttet døpermenigheter. Med oppslutning fulgte forfølgelse. Holland var en del av Spania og kong Philip II. var en glødende katolikk. Under hans visekonge, hertugen av Alba ble cirka 18.000 «kjettere» henrettet. I 1572 løsrev de nordligste provinsene seg fra Spania. Løsrivelsen hadde en nasjonal og religiøs karakter.

            Leder for døperbevegelsen i Holland ble Menno Simons (1496 – 1559) Han var opprinnelig katolsk prest, men ble den ledende skikkelsen innenfor det som etter hans død ble kalt «Mennonittene». Simons var en flittig skribent en lederskikkelse som maktet å bringe menighetene sammen i et større fellesskap. Han levde til han ble 60 år, ikke mange av bevegelsens ledere opplevde en slik alder og en naturlig død. Som en av Europas mest ettersøkte menn måtte han og familien stadig flytte fra sted til sted. Etter 1572 ble Holland et fristed for religiøse minoriteter.

Inspirerte de første baptistene

Veien fra Luther i Wittenberg til baptistene i Amsterdam

Til Amsterdam kom også en gruppe dissidenter fra England. De hadde brutt med den engelske statskirken, ble kalt separatister, og fant livet i England vanskelig. Derfor søkte dem et fristed for tro og liv i Holland. Gruppen kom i kontakt med Mennonittene, og ble konfrontert med spørsmålet barnedåp/troendes dåp. Resultatet ble den første baptistmenighet, dannet i 1609.

Bildet til venstre er tatt utenfor bakeriet der de første baptistene holdt hus i Amsterdam. Bildet ble tatt i forbindelse med markering av 400-årsjubileet i 2009.

En del av gruppen vendte tilbake til England. Menigheten i Amsterdam opphørte etter noen tid. Flere av medlemmene var blant de tidligste emigrantene til Amerika. Der grunnla de første baptistmigrantene delstaten Rhode Island. Grunnloven som ble forfattet for denne delstaten er den aller første grunnlov (1636) som knesetter prinsippet om absolutt samvittighetsfrihet og skille mellom kirke og stat.

Dette prinsippet ble videreført i USAs grunnlov. I Europa raste «trettiårskrigen» fram til freden i Westfalen i 1648. En del av fredsavtalen sementerte stat – kirke forholdet. De tyske fyrstene skulle selv skulle bestemme over det religiøse livet i fyrstedømmene sine, protestantisk eller katolsk.

Det europeiske fastlandet var «tomt» for baptistmenigheter fram til 1834 da Johan G Oncken sammen med seks andre ble døpt og stiften den første menigheten i Hamburg.

Les også

Baptistkirka tas vare på

Flere år etter at den gamle baptistkirka på Eidsvoll ble solgt til et selskap som ville bygge nye boliger ser det ut til at bygget blir tatt vare på på en god måte.
Les mer

Det var en gang......

Sang- og musikklivet var i mange år en viktig del av arbeidet i Andenes baptistmenighet. Solosangere, duettsangere, og musikklag var mye benyttet både i og utenfor menigheten.
Les mer

Historien om «O store Gud»

Kanskje Alfred Liland ble fasinert av sangen "How Great Thou Art" mens han var på biltur "over there". I alle fall tok han den med hjem til Norge.
Les mer
1 - 3 av 35
1 2 3 4 5 ... 12 Neste

© 2014 Baptist.no

Det Norske Baptistsamfunn  |  Michelets vei 62c, N-1368 Stabekk, Norway  |  Tlf. (+47) 67103560  |  Intranett

Powered by Cornerstone